Jørgen Bjørndalen, DNV og Asgeir Tomasgard, NTNU

Medlemmer av Kjernekraftutvalget

Vi har med en viss undring lest Martin Benoni Flyvholms kronikk, der han sier at Kjernekraftuvalget overser to avgjørende poeng og foreslår subsidiert kjernekraft som en løsning.

I det følgende kommenterer vi noen av hans påstander.

Flyvholm skriver at «For det første bygges så å si all ny kraftproduksjon i Europa i dag med støtteordninger.»

Vi tviler på at dette er en brukbar beskrivelse av Europa som helhet, men utvalgets mandat og analyse er spesifikt knyttet til kraftmarkedet i Norge hvor dette ikke er en passende beskrivelse.

Faktum er at det er ingen ordninger i dag som investorer kan søke på for å få offentlig støtte til kraftproduksjon. Vi har riktignok hatt en periode med elsertifikater, men ordningen er lukket.

Stortinget har også bevilget penger til havvind, men det er ikke etablert en ordning der aktører som vil bygge havvind kan søke.

Alle som planlegger ny vannkraft, opprustning av eksisterende vannkraft, ny vindkraft eller ny solkraft på land i Norge gjør dette uten å ha konkrete utsikter til offentlig støtte utover tillatelse

Flyvholm skriver videre at «For det andre er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomhet det samme som det beste valget for samfunnet».

Det er vi helt enige i og utvalget har derfor foretatt en konkret samfunnsøkonomisk vurdering, der vi tar hensyn til at kjernekraftverk ikke er som andre kraftverk, legger beslag på et lite areal, at levetiden forventes å være svært lang, at driftskostnadene kan forventes å være moderate, at produksjonen ikke er væravhengig og at kjernekraftverk har gode egenskaper for kraftsystemet.

Men slik kraftmarkedet og kraftsektoren generelt er organisert og regulert i Norge er det ikke spesielt stor forskjell på bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Flyvholm peker ikke på noen faktorer som endrer dette.

Flyvholm synes å basere sitt innlegg på en tese om at en tilbudsside med lave marginalpriser må føre til at prisene presses ned mot null, og at når nettleien nå er vesentlig over det han mener er produksjonskostnadene for kraft, skyldes dette at vi (uten at det er spesifisert hvem «vi» er) «bygger etter kortsiktige markedssignaler, ikke for samfunnets beste over tid».

Det er klart at dersom man mener at markedsverdien ikke er mer enn 15 øre/kWh både på kort og lang sikt, ville det være overraskende om noen bygget anlegg som hadde høyere forventet totalkostnad over dette nivået.

Vi mener at premisset for en slik forventning er galt – selv om kortsiktig marginalkostnad er null, kan langsiktig likevektspris bli høy dersom det ikke bygges ny produksjon i takt med at etterspørselen vokser.

Det faktum at det stadig bygges ny produksjonskapasitet i Norge, med LCOE langt over 15 øre/kWh – uten statsstøtte – tilsier at også investorer oppfatter verden på denne måten.

Vi kjenner ikke alle detaljer i grasrotinitiativet Energi for Alle, men med beskrivelsen som er gjengitt i kronikken foreslåes det, ifølge Flyvholm, en modell med gradvis utbygging av fem kjernekraftverk over en 40-årsperiode med statlige subsidier.

Som motytelse for disse statlige subsidier foreslås det innføring av en moderne hjemfallsrett. For oss er det vanskelig å se hva staten skulle kunne oppnå med å overta eier- og driftsansvar fra private dersom staten først har subsidiert private for å bygge anleggene.

Skal staten først gi milde gaver til private investorer, for deretter å overta ansvaret mot slutten av levetiden når vedlikeholdskostnadene presumptivt stiger kraftig?

Uansett var utvalgets mandat å vurdere forutsetninger som må være på plass for en eventuell fremtidig etablering av kommersiell og industridreven kjernekraft.

En løsning som skissert over faller ikke inn under den kategorien.

Tiril Rustand Halvorsen

Mens vi venter på hva skattekommisjonen vil legge fram av forslag til endringer i det norske skattesystemet, tar en fersk bok for seg et av de største problemene med det norske skattesystemet: At milliardærene ikke betaler nok skatt.

Gabriel Zucmans bok «Milliardærer må også betale skatt» har nettopp kommet ut på norsk.

I boka peker han på et problem som blant annet SSB-forskere tidligere har pekt på i Norge, nemlig at helt på toppen av inntektsfordelingen faller skatten dramatisk.

Det vil si at de som tjener aller mest, også betaler aller minst skatt per krone. Konsekvensen er at deres formuer vokser veldig raskt.

Zucman er fransk og skriver med et fransk utgangspunkt. I hjemlandet hans utgjorde de 500 rikeste familienes formuer i 1996 80 milliarder euro, noe som tilsvarte 6 prosent av BNP.

I 2024 utgjør deres samlede rikdom 1.228 milliarder euro – eller 42 prosent av BNP. Vi ser dessverre en lignende utvikling i Norge.

Samlet formue på Kapitals liste over Norges 400 rikeste for 2024 er litt over 2.390 milliarder kroner, og utgjør om lag 45 prosent av vårt BNP, som er på rundt 5.200 milliarder.

Jeg vil tro det er få som vil si at det er meningen eller ønskelig at det skal være sånn.

For professoren utgjør denne konsentrasjonen av kapital en trussel mot demokratiet, og han har derfor foreslått en skatt som skal sørge for en viss likebehandling i skattesystemet.

Inntektsskatten utgjør den største og mest progressive delen av skattesystemet vårt. Den sikrer at prinsippet om skatt etter evne blir oppfylt.

For en gjennomsnittlig nordmann er skatteprosenten mellom 40 og 50 prosent, når vi inkluderer alle skatter og avgifter. Som både Zucman og SSB viser, så betaler også den nest rikeste gruppen, om lag 50 prosent skatt av sin inntekt. Her er progressiviteten og rettferdigheten ivaretatt.

Det er først når vi kommer opp mot inntekter og formuer på størrelse med de vi finner på Kapitals liste over Norges 400 rikeste, eller i Zucmans tilfelle – dollarmilliardærene, at det ikke lenger er tilfellet.

Disse få individene betaler omtrent ikke inntektsskatt. Ikke har de lønnsinntekt, og kapitalinntekten får de i veldig stor grad holdt unna beskatning.

Det har de kunnet gjøre ved hjelp av lovlige metoder, ved bruk av holdingselskaper, men ifølge Zucman fører dette til at den reelle inntektsskatten blir nær null prosent.

Siden inntektsskatten ikke treffer, sitter milliardærene igjen med en skatteprosent på rundt 25 prosent i Frankrike (i 2016) (Zucman, 2026). I Norge er det enda lavere: Rundt 10–20 prosent (ifølge SSB i 2018).

Zucman spør hvor lenge vi skal la dette få fortsette. Alle disse pengene må brukes til noe – og de kjøper opp andre bedrifter, eiendom, kunst og teknologi. Hva blir det til slutt igjen til resten av oss? Eierskap må spres.

Hvor stor andel av BNP må disse personene besitte før det blir for sent å snu? Hvor mange aviser, TV-kanaler og medieplattformer må de kjøpe opp før det går utover ytringsfrihet og demokratiet?

Vi trenger ikke se lengre enn til USA om vi lurer på hva en ultrarik overklasse kan gjøre med et samfunn hvis de bestemmer seg for å endre det.

Zucmans forslag er å innføre en minimumsskatt for å sikre at også de aller rikeste betaler en tilsvarende andel av sine inntekter som resten. Det kan høres dramatisk ut, men er i realiteten ikke det.

Helt konkret er forslaget hans at de skal ilegges en skatt på to prosent av sin formue.

«De» i dette tilfellet er personer med en formue på over 100 millioner dollar, etter dagens kurs cirka 920 millioner kroner, nesten en milliard. Kun de som i dag betaler under to prosent av egen formue skal omfattes av skatten.

Siden avkastningen på disse formuene er cirka seks prosent i året, vil to prosent utgjøre om lag 33 prosent av deres kapitalinntekt. Når selskapsskatten inkluderes, vil samlet skatteprosent ligge rundt 50 prosent, på samme måte som det gjør for resten av oss.

Forslaget løser også problemet med skatteflukt, enten fordi alle land implementerer den, eller fordi man lager regler som gjør at skatten vil gjelde i hjemlandet selv om du flytter ut. Denne konstante flyttingen er en av grunnene til at kapitalinntekter er vanskelig å skattlegge.

Et av innspillene LO har kommet med til skattekommisjonen er at noe må gjøre med den lave skatteprosenten milliardærene betaler.

For legitimiteten til skattesystemet, for oppslutningen om velferdsstaten og demokratiet, er det viktig at alle bidrar på lik linje, og at ingen kan komme unna med å unngå skatt. Ulikheten og urettferdigheten kan bli for stor.

Forslag som milliardærskatt høres kanskje radikalt ut, men egentlig vil det treffe veldig få, og bare sørge for at ingen helt på toppen slipper unna det samme skattesystemet alle oss andre forholder oss til.

Zucmans forslag er med på å sikre at de i det minste må betale like mye for fellesskapet som oss.