Helle Lyng Svendsen

I dag kan du ha jobbet 25 år i en AFP-bedrift og likevel sitte igjen med null kroner når du fyller 62 år. Da går du glipp av titalls tusen i året. Hvert år.

Du trenger ikke ha gjort noe galt for å tape alt. Du kan miste rettigheten til AFP hvis du er rammet av langtidssykdom, hvis firmaet du jobber i går konkurs eller hvis du bytter arbeidsplass til en bedrift uten AFP. 

LO ønsker nå å tette dette hullet. I forrige uke la organisasjonen fram sin skisse for fremtidens Avtalefestet pensjon (AFP). Grunnlaget for hva du får utbetalt i AFP er antall år du jobber i en tariffbundet AFP-bedrift.

Jo flere år du jobber i en AFP-bedrift, jo mer får du utbetalt. Så enkelt og greit vil LO ha det. Ordningen belønner arbeidstakere som er organisert.  

Dagens «gratispassasjerere» får det vanskeligere. Regelen nå er at du må ha jobbet for en arbeidsgiver med AFP i sju av de siste ni årene før du bikker uttaksalderen på 62 år.

Med dagens ordning kan du derfor jobbe mesteparten av yrkeslivet ditt utenfor en AFP-bedrift, men hoppe på AFP-toget i løpet av det siste tiåret før du fyller 62 år. Så lenge du har jobbet i en AFP-bedrift i disse sju årene, får du full uttelling.

Med LOs nye forslag vil det ikke lenger bli mulig å hoppe på toget på siste holdeplass. Du vil ikke lenger plutselig kunne oppdage i en alder av 54 at det er en god idé å jobbe for en AFP-bedrift og så få utbetalt like mye som de som har jobbet i AFP-bedrifter hele yrkeslivet.

Den gratislunsjen blir det slutt på med LOs forslag. 

Fagforeningsleder: – Folk vil ikke ha råd til å gå av med pensjon

Sånn sett krever den nye ordningen mer av hver enkelt av oss. Vi må tidlig i yrkeslivet sette oss inn i hvem vi jobber for og hvilke rettigheter vi har. Hvis de ekstra tusenlappene AFP gir deg hver måned som pensjonist høres fristende ut for deg, og du vil ha maks uttelling, må du passe på at du velger å jobbe for AFP-bedrifter gjennom hele yrkeslivet. 

Det er her utfordringen ligger. En undersøkelse fra Statens pensjonskasse viser at sju av ti synes pensjon er vanskelig. Det er ikke så rart. Det er mye å holde styr på med alderspensjon, tjenestepensjon, AFP og individuell sparing. Hjernen vår er heller ikke skapt til å tenke på pensjon, ifølge Forskning.no. Hjernen prioriterer utfordingene her og nå.

Gitt hvor komplisert AFP har vært, blir forenkling og bevisstgjøring av ordningen viktig for de yngre generasjonene. Hva skal AFP gi arbeidstakerne?

Det er fristende å be LO søke om råd fra KrF-leder Dag-Inge Ulstein. Ordtaket «Baby, bolig og bil», ruller i hvert fall på tunga. Selv om utslagene på meningsmålingene har uteblitt for KrF, er budskapet i hvert fall enkelt.

LOs jobb blir vanskeligere. Mens bolig, bil og baby er noe folk ønsker her og nå, må LO selge en fremtidig drøm. Ferie og fysioterapi! Om 40 år.

Ny AFP: Se de ulike regnestykkene. Så mye kan du få i pensjon

Heldigvis har vi andre tungvinte konsepter som har hatt suksess med å nå ut til folket. Vi kan se til hvordan fondssparing har blitt en utbredt sparetrend for de fleste de siste tiårene. Dette er heller ingen enkel prosess for nordmenn å sette seg inn i.

Du har aktive og passive fond, aksjefond og rentefond, avgifter og skatteregler, og et hav av spareråd og andre konsepter.

Til tross for informasjonsflommen, klarte landets økonomer, plattformer, banker og journalister å forenkle konseptet slik at terskelen for å investere ble lavere. Deler av middelklassen er rikere som følge.

AFP er minst like viktig som aksjefond for din personlig økonomi som pensjonist.

Det er mer penger hver eneste måned til ferie, familie og fritidsaktiviteter. Flere titalls tusen i året skaper en rikere og mer fleksibel alderdom. Og ikke minst vil det være tryggere økonomisk. Aksjeverdiene dine kan tross alt halveres over natten. 

Med en ny AFP-modell blir det færre gratispassasjerer og færre feller, men et større behov for bevissthet rundt AFP fra starten av yrkeslivet. Å smette inn på tampen blir det slutt på.

Egil M. Solberg

Det finnes en tredje vei.

Vi kan skattlegge store formuer hardere når verdiene faktisk realiseres og brukes – samtidig som vi reduserer eller fjerner skatt på selve eierskapet.

Det vil kunne gi et skattesystem som både er mer rettferdig og mindre skadelig for investeringer, innovasjon og norsk eierskap.

Ideen er enkel:

Ikke skatt mennesker fordi bedriften deres har blitt verdifull. Skatt dem når verdiene tas ut, selges eller brukes til privat økonomisk fordel.

En norsk gründer kan bygge opp en bedrift gjennom 20 år.

Selskapet kan etter hvert være verdt 100 millioner kroner uten at eieren nødvendigvis har 100 millioner på bankkontoen. Verdiene kan ligge i maskiner, ansatte, teknologi, kundekontrakter og forventninger om framtidig inntjening.

Likevel kan eieren få en betydelig formuesskatt.

For å betale denne skatten må eieren skaffe kontanter. Det kan bety å ta ut utbytte fra selskapet, selge aksjer eller låne penger.

Dermed oppstår et grunnleggende paradoks: Staten skattlegger verdier før eieren faktisk har realisert dem.

Dette skiller seg vesentlig fra skatt på lønn, utbytte og gevinst. Der finnes det en kontantstrøm å betale skatten fra.

Formuesskatten beskatter derimot eierskapet i seg selv.

Å kritisere formuesskatten betyr ikke at svært rike mennesker skal betale mindre skatt.

Tvert imot.

Kapitalinntekter bør beskattes på en måte som gjør at mennesker som lever av kapital ikke får en betydelig skattefordel sammenlignet med mennesker som lever av arbeid.

Det er her ideene til den amerikanske entreprenøren og investoren David Friedberg er interessante.

Hans hovedprinsipp er at skatt bør utløses når en økonomisk gevinst faktisk realiseres:

Selger du aksjer med stor gevinst, betaler du skatt. Tar du ut utbytte, betaler du skatt. Tar du ut høy lønn, betaler du skatt.

Men dersom en bedrift du eier stiger kraftig i verdi uten at du selger noe, bør ikke staten kreve at du hvert år selger en liten del av eierskapet for å betale skatt.

Det er et interessant utgangspunkt også for Norge.

Men en slik modell krever at vi samtidig stenger en viktig mulighet for skatteplanlegging.

En person med aksjer verdt flere hundre millioner kroner trenger ikke nødvendigvis selge aksjene for å finansiere privatforbruk.

Vedkommende kan gå til banken, pantsette aksjene og låne penger.

Da får eieren tilgang til millioner i kontanter uten at aksjegevinsten realiseres.

Lån er normalt ikke inntekt og beskattes derfor ikke.

For vanlige boliglån, bedriftsfinansiering og ordinære verdipapirlån, er dette helt naturlig.

Men dersom en svært formuende person systematisk bruker store urealiserte aksjegevinster som sikkerhet for lån til privat forbruk, bør vi spørre om dette i realiteten er en form for realisering.

En norsk skattereform kunne derfor inneholde en regel om at svært store private lån med sikkerhet i urealiserte verdipapirgevinster under bestemte vilkår behandles skattemessig som realisasjon.

Da unngår vi et system der milliardæren kan leve skattefritt av belånte aksjer, samtidig som vanlige lønnsmottakere beskattes hver måned.

En reform kunne bygges rundt noen enkle prinsipper:

Formuesskatten på arbeidende kapital reduseres kraftig eller fjernes. Selskapsskatten beholdes på et konkurransedyktig nivå.

Utbytte og realiserte kapitalgevinster beskattes slik at samlet skatt på kapital ikke blir vesentlig lavere enn skatt på arbeid.

Store private lån mot urealiserte finansielle gevinster kan etter bestemte terskler utløse skatt.

Arv viderefører latent gevinst, slik at skatten ikke forsvinner dersom aksjene går videre til neste generasjon.

Skatten på arbeid kan samtidig reduseres.

Dette siste punktet er viktig.

Et skattesystem bør i størst mulig grad belønne mennesker som arbeider, etablerer bedrifter, investerer og skaper arbeidsplasser.

I dag beskatter Norge både arbeid, selskapsoverskudd, utbytte, gevinst og formue.

Det er legitimt å spørre om vi har fått for mange lag med skatt på den samme verdiskapingen.

Eiendomsskatt bør behandles annerledes enn skatt på næringskapital.

Et selskap, en fabrikk eller en teknologibedrift kan flytte investeringer mellom land.

En tomt i Haugesund kan ikke flyttes til Sveits.

Derfor regnes løpende skatt på fast eiendom av mange økonomer som mindre skadelig for økonomisk vekst enn skatt på arbeid og produktiv kapital.

Det betyr ikke at dagens norske eiendomsskatt nødvendigvis er ideell.

Forskjellene mellom kommunene er store, verdsettelsen kan oppleves tilfeldig og skatten treffer også mennesker med høy boligverdi, men begrenset inntekt.

En reform burde derfor også se på en mer ensartet og forutsigbar eiendomsbeskatning, med god skjerming av vanlige boliger og husholdninger med svak betalingsevne.

Men det er prinsipielt lettere å forsvare skatt på fast eiendom enn en årlig skatt på eierskap i en bedrift som konkurrerer internasjonalt.

Den norske debatten handler ofte om hvor mye en milliardær betaler i skatt målt mot størrelsen på formuen.

Det kan være misvisende.

Hvis en gründer eier aksjer verdt én milliard kroner, betyr ikke det nødvendigvis at vedkommende har én milliard tilgjengelig til privat forbruk.

Formue og inntekt er ikke det samme.

Men det motsatte argumentet er også problematisk.

Dersom en person disponerer enorme verdier, kan belåne disse og finansiere et svært høyt privat forbruk uten å realisere gevinst, er det heller ikke rimelig å hevde at vedkommende ikke har økonomisk betalingsevne.

Et rettferdig skattesystem må forstå begge deler.

Det bør beskytte produktivt eierskap.

Men det må samtidig sørge for at enorme private økonomiske fordeler ikke kan gjøres skattefrie gjennom finansielle konstruksjoner.

Svaret kan faktisk være ja.

Vi kan konstruere et system hvor svært store realiserte kapitalgevinster beskattes høyere enn i dag, hvor store private uttak beskattes tydelig, og hvor lån som i realiteten erstatter realisering blir fanget opp.

Samtidig kan mennesker få eie og bygge bedrifter uten at staten hvert år krever skatt på en teoretisk markedsverdi.

Det vil flytte skattesystemet fra spørsmålet:

«Hvor mye eier du?»

til:

«Hvor mye økonomisk verdi har du faktisk tatt ut og gjort tilgjengelig for deg selv?»

Det er en vesentlig forskjell.

Norge konkurrerer om kapital, gründere og kompetanse.

Dersom norske eiere beskattes annerledes enn utenlandske eiere av den samme norske bedriften, skaper vi et insentiv til å flytte eierskapet ut av landet.

Det er neppe god næringspolitikk.

Målet burde være at det er attraktivt å etablere, eie og bygge selskaper fra Norge.

Skattesystemet skal hente inn penger til fellesskapet, men det bør gjøre det på en måte som skader verdiskapingen minst mulig.

For uten privat verdiskaping finnes det til slutt heller ingen skatteinntekter å fordele.

Høyresiden bør akseptere at svært store kapitalinntekter og økonomiske uttak må beskattes ordentlig.

Venstresiden bør samtidig erkjenne at skatt på urealiserte verdier kan ha negative konsekvenser for investeringer og norsk eierskap.

Der kan det finnes et kompromiss:

Reduser skatten på eierskap.

Reduser skatten på arbeid.

Behold en konkurransedyktig selskapsskatt.

Skatt kapital tydelig når gevinsten realiseres.

Og sørg for at svært rike mennesker ikke kan omgå realisasjonsbeskatningen ved ganske enkelt å låne mot formuen resten av livet.

Det ville ikke være et skattesystem laget for milliardærer.

Det ville være et skattesystem bygget rundt et ganske enkelt prinsipp:

Vi skal skattlegge mennesker etter deres reelle økonomiske betalingsevne – uten samtidig å straffe dem for å bygge verdier, bedrifter og arbeidsplasser i Norge.