Øystein Ramsøskar, styreleder i NHO Elektro

Ove Guttormsen, administrerende direktør i NHO Elektro

Lærlingeordningen er en bauta i utdanningen av norske fagarbeidere. Den sikrer at ungdom får en praktisk vei inn i arbeidslivet, og at bedriftene får den kompetansen vi alle er avhengige av.

Men vi frykter at ordningen sakte forvitrer, hvis ikke regjeringen tar grep.

De siste årene har vi sett at byggekostnadene har økt mye, men at lærlingetilskuddet har blitt hengende etter.

Fram til 2021 ble tilskuddet KPI-justert, men har stått stille etter det til tross for at alt annet har blitt dyrere. Det er bekymringsfullt.

De siste fire årene har tilskuddet økt med beskjedne 9,5 prosent, men hvis det hadde vært justert for prisstigning ville det økt med 23 prosent i perioden.

Forskjellen utgjør en ekstra regning for norske lærebedrifter på rundt 460 millioner kroner – bare i 2026.

Hva står på spill?

Hvis lærlingtilskuddet ikke justeres, kan konsekvensene bli færre læreplasser. Det rammer særlig små bedrifter og smale fag.

Mange bedrifter opplever nå nedgang i markedet, og da er det ekstra viktig at tilskuddet oppleves relevant. Ellers forsterkes problemet:

Når markedet snur, vil mangelen på fagfolk være enda større.

Dette er ikke en utgift – det er en investering

Regjeringen stiller allerede strengere krav til bruk av lærlinger i offentlige innkjøp. 

Ny opplæringslov som kom i august 2024 skjerper også kravene for opplæring i bedrift.

Samarbeidsorganene (tidligere opplæringskontor) har fått en annen rolle enn de hadde tidligere. Det er nå bedriften som har ansvar for all opplæring, mens samarbeidsorganene skal bistå bedriften. 

Å justere lærlingtilskuddet i tråd med prisstigning er en naturlig oppfølging av Samfunnskontrakten for flere læreplasser. Det handler om å sikre kompetansen Norge trenger.

Vi ber regjeringen om å handle nå

I statsbudsjettet for 2026 må lærlingtilskuddet oppjusteres i tråd med prisstigning. Det er et enkelt grep som gir stor effekt: Flere læreplasser, sterkere fagopplæring og tryggere fremtid for norsk arbeidsliv.

Ivar Østrem

Vi har jobbet et helt liv, betalt vår skatt, bygget landet – og nå, når vi trenger solidaritet og støtte, blir vi satt på sidelinjen.

Det er på høy tid å stille spørsmålet om følgende:

Regjeringen snakker varmt om verdighet i alderdommen. Men hvor er verdigheten når man forskjellsbehandler pensjonister i skattesystemet?

Vi er ikke passive tilskuere. Vi er aktive samfunnsborgere med erfaring, engasjement og stemmerett.

Å nekte oss fradrag, er å si at vår stemme ikke teller.

Den rødgrønne siden vil ha vår stemme ved valg, men vi blir satt til side når godene skal fordeles.

Dette handler om likeverd og rettferdighet, like mye som penger.

Jeg har tenkt at fagforeningsfradraget er en viktig anerkjennelse av den rollen fagbevegelsen spiller i å sikre rettigheter, trygghet og fellesskap.

Men pensjonister – som fortsatt er medlemmer, som fortsatt kjemper for verdige pensjonsvilkår og helsetjenester – får ikke samme skattemessige anerkjennelse.

Det er ikke bare urettferdig. Det er respektløst.

Det er viktig at vi kommer oss opp av grøfta, der vi legger til grunn holdninger om at dagens pensjonister er så rike at de tåler å bli fratatt opparbeidede rettigheter og belastet med ekstraskatt.

Gifte – og samboende pensjonister får en avkorting på 10 % på grunnbeløpet i folketrygda. Dette utgjør over 24 tusen kroner i direkte trekk fra trygda.

Dette trekket kommer uavhengig hvilken inntekt en har som pensjonist. Kriteriet er at du er gift eller samboende.

Det hadde ikke vært forskjell om alle, gifte eller samboere i dette landet fikk et tilsvarende fratrekk på sine inntekter, hvis det var slik at staten trengte ekstra penger. Tenk på det!

Kjære Fagforbundet og LO, hvilken stemme har dere for at pensjonistene, for å få tilbake verdighet og likebehandling i skattesystemet?

Vi pensjonister har vært en del av fagbevegelsen. Vi har stått skulder ved skulder med kolleger, kjempet for rettferdighet, og bidratt til å bygge det sterke fellesskapet LO representerer.

Men nå, når vi er ute av arbeidslivet, opplever vi at fagbevegelsen, vender ryggen til oss.

Vi ber LO og Fagforbundet kreve av regjeringa:

• Pensjonister får samme rett til skattefradrag som yrkesaktive medlemmer.

• Synliggjøre pensjonisters rolle og stemme i fagbevegelsen.

• Presse regjeringen til å fjerne denne urettferdige forskjellsbehandlingen i lønnsfratrekk i grunnbeløpet i folketrygda med 10 % for gifte og samboere.

Solidaritet stopper ikke ved pensjonsalderen. Den gjelder hele livet.