Klaus Lintho

Når ansatte i Vinmonopolet utsettes for vold og trusler, blir vi minnet om en ubehagelig realitet: Slike hendelser rammer ikke bare skole, helse eller andre såkalte risikoyrker.

De kan også oppstå i arbeidshverdager vi lenge har oppfattet som trygge.

Frifagbevegelse omtalte 8.1. saken der en ansatt i Vinmonopolet hadde fått erstatning etter grove trusler fra en kunde.

Når en butikkansatt utsettes for alvorlige trusler fra en kunde, vekker det med rette oppmerksomhet. Slike hendelser er sterke, ubehagelige – og i noen tilfeller helt umulige å forutse.

Ingen arbeidsgiver kan organisere seg immun mot blind vold. Det er viktig å være tydelig på nettopp dette: Enkelthendelser kan skje, også i virksomheter som har gjort mye riktig.

Vold og trusler kan ramme tilfeldig, brutalt og uten forvarsel. Det betyr likevel ikke at ansvaret stopper der hendelsen begynner.

Vold og trusler i arbeidslivet er ikke bare knyttet til de store, dramatiske sakene som får plass i mediene.

De inngår også i et bredere risikobilde som mange arbeidstakere lever med over tid – særlig i yrker der ansatte møter kunder, setter grenser og håndterer konfliktfylte situasjoner i hverdagen.

Dette gjelder blant annet der alkohol selges, ved nattarbeid på bensinstasjoner og kiosker, i handel og service der ansatte ofte jobber alene, og i situasjoner der ansatte må si nei, håndheve regler eller avvise kunder.

Risikoen er ikke nødvendigvis konstant, men den er kjent – og den er gjentakende. Likevel omtales disse bransjene ofte som «trygge».

Det kan føre til at vold og trusler forstås som avvik eller uflaks, snarere enn en risiko som bør vurderes og håndteres systematisk.

Arbeidsmiljøloven skiller imidlertid ikke mellom høy- og lavrisikoyrker. Den gjelder for alle arbeidstakere, uavhengig av bransje.

For ansatte, tillitsvalgte og verneombud kommer dette ofte tydelig frem i møte med praksis.

I arbeid med kursdeltakere og representanter fra ulike tariffområder ser vi at det for mange er overraskende at arbeidsgiver har et tydelig, lovpålagt ansvar for å kartlegge forhold ved arbeidet som kan medføre vold og trusler – og for å sørge for at opplæring og øvelse ikke er engangstiltak, men gjentas og vedlikeholdes over tid.

For mange arbeidstakere oppleves det som et gap mellom rettigheter i lovverket og det som faktisk skjer i arbeidshverdagen.

Alvorlige voldshendelser får ofte stor oppmerksomhet. Det er likevel summen av hverdagsrisiko, forebygging og opplæring over tid som avgjør hvor godt ansatte er beskyttet.

Da er det avgjørende at forholdene ved arbeidet er kartlagt og risikovurdert, slik at opplæring og øvelse faktisk er relevant for situasjonene ansatte står i.

Dette betyr ikke at alle situasjoner kan forhindres. Men det betyr at ansatte skal være forberedt, støttet og ivaretatt før, under og etter krevende hendelser.

Det er forskjell på å bli utsatt for vold i en arbeidshverdag der risiko er håndtert – og en arbeidshverdag der man står alene uten opplæring, øvelse eller klare rutiner.

Dette er ikke et ledertema alene. Vold og trusler i arbeidslivet angår også partssamarbeidet.

Tillitsvalgte og verneombud har en sentral rolle i å løfte risiko, stille krav til systematikk og bidra til at vold og trusler behandles som et arbeidsmiljøspørsmål – ikke som individuelle belastninger.

Vold og trusler i handel og service er derfor ikke et særtilfelle, men en del av arbeidslivet, slik det faktisk er for mange av HKs medlemmer og andre arbeidstakere i kundevendte yrker.

Dette angår tariffområder der risiko ofte undervurderes, nettopp fordi de ikke tradisjonelt regnes som «utsatte».

Blind vold kan ingen gardere seg fullt ut mot. Men hvordan arbeidsgiver forholder seg til kjent risiko over tid, er ikke tilfeldig.

Det er et spørsmål om arbeidsmiljø, ledelse og ansvar – uansett hvilken bransje man tilhører.

Ebba Wergeland

Jeg skrev at regjeringens forslag om nye krav til sykmeldte vil svekke rettighetene deres og hele sykelønnsordningen.

Kjersti Stenseng svarer at jeg tar helt feil.

Undersøk selv. Forslaget til lovendringer ligger på regjeringens hjemmeside med høringsfrist 15. mars.

Stenseng må tro at dårlig tilrettelegging ved fravær først og fremst skyldes de sykmeldte selv, og at de må trues med tap av sykepenger for å «medvirke».

Arbeidsministeren bygger ikke på forskning, men på gamle overklassefordommer om at sykmeldte egentlig er «arbeidssky».

Regjeringen foreslår ingen tilsvarende trusler for å få arbeidsgiverne til å tilrettelegge etter folks forutsetninger slik arbeidsmiljøloven krever.

Den nye IA-avtalen fra 2025 freder ikke sykelønnsordningen slik LO ønsket. Den åpner tvert imot for endringer som NHO har etterlyst, og som vil øke arbeidsgivers makt.

Kjersti Stenseng bekrefter at lovforslaget er en oppfølging av denne nye, NHO-vennlige avtalen.

I 1977 ble sykelønnsordningen vedtatt etter forslag fra Arbeiderpartiet. Den skulle gi flertallet de samme rettighetene ved sykdom som høyere funksjonærer allerede hadde.

Fraværet var like høyt som nå, men ingen sa at ordningen var for dyr. 

Omlag 10-15 år seinere begynte både blå og røde regjeringer å si at ordningen var for dyr. Fraværet var ikke endret, men en ny generasjon politikere hadde overtatt taburettene.

Ulikhetene mellom politikertoppene og folk flest, i levekår og erfaringer, var blitt større. De nye regjeringspolitikerne så annerledes på dem som fikk sykelønn enn forgjengerne deres hadde gjort.

Når Kjersti Stenseng nå skriver at Ap «slår ring om» den norske sykelønnsordninga og norske arbeidstakeres rettigheter, stemmer det dårlig med praksisen deres siden 1990.

Det var Arbeiderparti-ministre som sa at folk måtte lære seg «å stå opp om morran» og at regjeringen skulle «gjøre arbeid til førstevalg» - som om det normalt ikke var det.

Ap og Høyre har sjelden angrepet sykelønnsordningen åpent. Motstanden fra LO har bremset dem. Men de har innført mindre lovendringer som etter hvert har svekket sykmeldtes rettigheter og gitt arbeidsgiver mer makt.

Det nye forslaget følger samme spor.

Enhver arbeidsgiver ønsker lavere fravær i bedriften. Fravær betyr jo produksjonstap. Men nasjonalt fravær er noe annet. Det sier noe om den økonomiske tryggheten i samfunnet.

Lave sykefraværstall er typisk for land der sykdom lett fører til arbeidsløshet, og der det er dårlige sykelønnsordninger. Veien fra sykdom til fattigdom er kort.

Stenseng skriver at høyt fravær ikke er «bra for oss som samfunn». Hun forstår ikke statistikken.

Høyt fravær er langt bedre enn den høye arbeidsløsheten som er vanlig i land med lavt fravær.

LOs sjefsøkonom har forklart at de som vil ha lavere sykefravær for enhver pris, velger bort inkludering av flere i arbeidslivet. Men Stenseng har ingen motforestillinger: «Fraværet må ned».

Sverige og Danmark har lavere fravær enn Norge. Det er de langvarig syke som betaler prisen. Er det slik hun vil ha det?