Are Solli

Forbundssekretær i El og IT Forbundet

Kristian Ilner

Rådgiver i Fellesforbundet

Staale Bergersen

Forbundssekretær i Skolenes landsforbund

Regjeringen skal lage en ny nasjonal strategi for realfag og teknologi. Det er nødvendig!

Norske elevers resultater og interesse for realfag har gått ned, samtidig som arbeidslivet trenger flere fagarbeidere og arbeidstakere med teknologisk kompetanse.

Men dersom den nye strategien først og fremst blir en plan for å få flere elever til å velge fordypning i realfag på studieforberedende, vil den bomme på en vesentlig del av utfordringen.

Realfag og teknologi er ikke bare for dem som skal bli ingeniører, forskere eller siviløkonomer.

Det er en del av kompetansen til elektrikeren, industrimekanikeren, helsefagarbeideren, IT-utvikleren, prosessoperatøren og mange andre fagarbeidere.

Derfor må strategien omfatte hele utdanningsløpet – fra barnehagen og grunnskolen, gjennom både yrkesfaglige og studieforberedende utdanningsprogrammer, til lærebedriftene, fagskolene og høyere utdanning.

Aktuelt: Vil belønne elever som velger realfag

Interessen skapes tidlig

En nasjonal realfags- og teknologisatsing må begynne allerede i barnehagen og grunnskolen. Barns naturlige nysgjerrighet må stimuleres gjennom lek, utforsking, praktiske aktiviteter og undervisning som viser hvordan realfag og teknologi brukes i hverdagen og arbeidslivet.

Mange barn og unge utvikler tidlig et anstrengt forhold til realfagene. Særlig matematikk blir for mange forbundet med nederlag, teori og jakt på ett riktig svar. Når elever gjentatte ganger opplever at de ikke får det til, kan usikkerheten utvikle seg til varig motstand mot faget.

Tallene viser at utfordringen er alvorlig. I PISA-undersøkelsen fra 2022 hadde andelen norske elever på de laveste mestringsnivåene i matematikk økt fra 19 til 31 prosent siden 2018. I naturfag økte andelen fra 21 til 28 prosent.

Samtidig er sammenhengen mellom elevenes sosiale bakgrunn og resultatene fortsatt tydelig. Utdanningsdirektoratets omtale av PISA-resultatene viser dermed at dette ikke bare er en utfordring for rekrutteringen til bestemte utdanninger. Det er også en utfordring for fellesskolen og skolens samfunnsoppdrag.

Elevene må få erfare at realfag ikke bare handler om å regne raskest eller finne fasitsvaret. Det handler også om å undersøke, prøve, feile, samarbeide, skape og finne løsninger.

En mer praktisk og variert undervisning kan åpne fagene for flere og gi flere elever opplevelsen av mestring.

Yrkesfagene må få en sentral plass

Regjeringen viser selv til at Norge har et stort behov for fagarbeidere innen tekniske fag. Likevel blir diskusjonen om realfagsrekruttering ofte dominert av behovet for flere elever på studieforberedende utdanningsprogrammer og flere søkere til universiteter og høyskoler.

Det gir et for snevert bilde av hvilken realfaglig og teknologisk kompetanse Norge trenger.

På mange yrkesfaglige utdanningsprogrammer er matematikk, naturfag og teknologiforståelse en integrert del av yrkeskompetansen. Elevene bruker realfag når de beregner materialforbruk, programmerer, måler, feilsøker, vurderer energibruk eller arbeider med elektriske og tekniske systemer.

For mange elever blir realfagene mer forståelige når de knyttes til programfag, verksteder og konkrete arbeidsoppgaver. Derfor må strategien legge til rette for et tettere samarbeid mellom lærerne i fellesfagene og programfagene.

Yrkesrettingen kan ikke være avhengig av enkeltlæreres entusiasme og innsats. Skolene må få tid, utstyr og rammer som gjør slikt samarbeid mulig.

Yrkesfaglig fordypning og opplæringen i bedrift må også inngå i satsingen. Elevenes møter med arbeidslivet gir en unik mulighet til å vise hvordan matematikk, naturfag og teknologi brukes i praksis.

Satsingen må omfatte opplæringen som skjer ute i arbeidslivet. Faglige ledere og instruktører i lærebedriftene har en avgjørende rolle i å vise lærlingene sammenhengen mellom teori og praktisk yrkesutøvelse.

Det kan ikke tas for gitt at solid fagkompetanse alene gir kompetanse i å veilede, motivere og lære bort.

Derfor må strategien også inneholde tiltak for systematisk kompetanseutvikling for dem som følger opp lærlinger. Det er ofte disse som møter lærlingenes spørsmål, stimulerer nysgjerrigheten og viser hvorfor realfaglig og teknologisk forståelse er nødvendig i yrket.

Fagskolene må inn i strategien

Strategien må se fag- og yrkesopplæringen, lærebedriftene og fagskolene i sammenheng. Veien fra grunnskolen, gjennom yrkesfag og fagbrev, til høyere yrkesfaglig utdanning er avgjørende for å dekke samfunnets behov for teknisk kompetanse.

Fagskolene er ikke et sideprosjekt i utdanningssystemet. De er en sentral del av løsningen.

I 2025 var det 36 100 fagskolestudenter i Norge, og tekniske fag var det største fagområdet med om lag 11 600 studenter. Regjeringens tilstandsrapportering om fagskolene viser at denne utdanningsveien allerede spiller en viktig rolle.

Skal Norge lykkes med digitalisering, grønn omstilling, beredskap og videreutvikling av industrien og byggenæringen, må det finnes attraktive og sammenhengende utdanningsveier for fagarbeidere som ønsker å bygge videre på kompetansen sin.

Lærerne må få tid og muligheter

Ingen strategi blir bedre enn det lærerne og skolene får mulighet til å gjennomføre. Skal undervisningen bli mer praktisk, utforskende og relevant, krever det kvalifiserte lærere, gode verksteder, oppdatert utstyr, tid til samarbeid og muligheter for faglig utvikling.

Det hjelper lite å vedta at undervisningen skal være mer praktisk dersom læreren står alene med en stor elevgruppe, mangelfullt utstyr og for liten tid til å planlegge sammen med kolleger.

Strategien må derfor inneholde en langsiktig plan for å rekruttere og beholde realfagslærere og yrkesfaglærere. Den må også sikre kompetanseutvikling som er tilgjengelig for lærere i hele landet.

Samarbeidet mellom skolen, lærerutdanningene, fagskolene og arbeidslivet må styrkes, men uten at arbeidslivets kortsiktige behov får styre skolens innhold alene.

En strategi for fellesskolen

En nasjonal strategi for realfag og teknologi må bygge på en bred forståelse av kompetanse. Realfaglig kompetanse utvikles ikke bare gjennom teori og fordypningsfag. Den utvikles også gjennom praktisk arbeid, problemløsing, skaperglede og yrkesutøvelse.

Målet kan ikke bare være å få de allerede motiverte elevene til å velge enda mer realfag. Ambisjonen må være at langt flere barn og unge opplever realfag og teknologi som forståelig, relevant og mulig å mestre.

Da må strategien støtte opp under en sterk fellesskole hvor praktisk og teoretisk læring henger sammen, og hvor elevenes bakgrunn ikke avgjør hvilke muligheter de får.

Regjeringen har varslet at strategien skal omfatte hele utdanningsløpet og møte behovene innen blant annet teknologi, klima, helse, sikkerhet og beredskap. Det er et godt utgangspunkt. Men da må også yrkesfagene, lærebedriftene og fagskolene få en tydelig og forpliktende plass.

Norge trenger flere med realfaglig og teknologisk kompetanse. Da må vi begynne tidligere, tenke bredere og sørge for at langt flere får oppleve mestring.

EL og IT Forbundet Distrikt Agder

Når Tesla over lang tid kjemper mot tariffavtale, og det nå meldes at streikende arbeidere skal ha fått tilbud om økonomisk kompensasjon mot å slutte i selskapet, bør varsellampene blinke.

Dette utfordrer noen av de mest grunnleggende prinsippene i det nordiske arbeidslivet.

Men vi gjør en feil dersom vi tror dette bare handler om Tesla eller internasjonale konsern. Vi må også rette blikket mot utviklingen her hjemme.

De siste årene mener vi å ha sett et taktskifte. Enkelte arbeidsgivere utfordrer i større grad betydningen av Hovedavtalen, tariffavtalene og de tillitsvalgtes rolle.

Også fra NHO ser vi etter vårt syn en utvikling som gjør det nødvendig at arbeidstakersiden er tydeligere på vakt.

Vi kan ikke sove på vår vakt.

Når det koster å være tillitsvalgt

Vi vet av erfaring hva som kan skje når tillitsvalgte står fast på avtaleverket og utfordrer sterke arbeidsgiverinteresser.

Finn Bjørge, leder i EL og IT Forbundet Distrikt Agder, har gjennom mange år som tillitsvalgt i IKM erfart et stadig sterkere press fra arbeidsgiversiden. Det innebar blant annet økonomisk tap som følge av tillitsvervet, trusler og gjentatte forsøk på å presse ham ut av bedriften.

Jo mer Bjørge sto på kravene og krevde at avtaleverket og arbeidstakernes rettigheter skulle respekteres, desto større ble presset. Erfaringen var at en sterk tillitsvalgt kunne bli sett på som et problem.

Når tillitsvalgtes rolle utfordres og svekkes, handler det om langt mer enn den enkelte tillitsvalgte. Når muligheten til å stille krav, håndheve avtaleverket og representere medlemmene begrenses, svekkes samtidig arbeidstakernes reelle innflytelse og maktbalansen i arbeidslivet forskyves.

Det er nettopp derfor kampen aldri kan overlates til den enkelte tillitsvalgte alene. En tillitsvalgt representerer ikke seg selv når han eller hun stiller krav til arbeidsgiver, men medlemmene og det organiserte arbeidslivet.

Når en tillitsvalgt utsettes for press fordi vedkommende håndhever tariffavtalen eller står opp for medlemmenes rettigheter, må det derfor være hele organisasjonens ansvar å reagere.

Ingen tillitsvalgt skal måtte velge mellom å gjøre jobben sin og å beskytte egen lønn, stilling eller framtid i bedriften.

Dersom prisen for å stå fast på medlemmenes rettigheter blir økonomisk tap, trusler, personkonflikter eller frykt for egen arbeidsplass, risikerer vi at tillitsvalgte presses til taushet og at andre vegrer seg for å ta på seg vervet.

Da rammes ikke bare den enkelte – da svekkes hele fagbevegelsens evne til å håndheve de rettighetene vi har kjempet fram.

Her mener vi forbundene må tydeligere på banen, og at LO samlet må rette større oppmerksomhet mot utviklingen. Det holder ikke bare å komme på banen når konflikten allerede har eskalert. Vi må reagere tidligere når grensene utfordres.

Vi må forsvare maktgrunnlaget vårt

Fagbevegelsen bruker med rette store ressurser og politisk kraft på viktige saker som AFP og andre framtidige rettigheter.

Men det hjelper lite å kjempe fram nye ordninger dersom arbeidstakersiden samtidig gradvis mister innflytelse og makt.

Vi kan ikke bare kjempe for morgendagens rettigheter. Vi må forsvare de rettighetene vi allerede har og maktgrunnlaget som gjorde det mulig å kjempe dem fram.

Trepartssamarbeidet fungerer bare dersom det faktisk finnes tre sterke parter.

Dersom arbeidstakersiden svekkes, tillitsvalgte presses tilbake og arbeidsgiversiden i stadig større grad får definere spillereglene, kan trepartssamarbeidet fortsatt eksistere på papiret – samtidig som det gradvis mister sin reelle betydning.

Det er nettopp derfor Hovedavtalen og tariffavtalene er så viktige.

De finnes ikke fordi arbeidstaker og arbeidsgiver alltid er enige. De finnes fordi det er en grunnleggende maktforskjell mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiveren.

Avtalene setter spilleregler, sikrer medbestemmelse og gjør det mulig for arbeidstakere å stå sammen når interessene står mot hverandre.

En tillitsvalgt skal kunne stille krav, være uenig med ledelsen og forsvare medlemmenes rettigheter uten å risikere egen lønn eller arbeidsplass.

Hvis prisen for å være en sterk tillitsvalgt blir så høy at folk ikke lenger tør å ta verv eller stå på kravene, har vi et langt større problem enn én enkelt konflikt.

Da svekkes fundamentet for hele det organiserte arbeidslivet.

Det vi har, kom ikke av seg selv

Rettighetene vi har i dag, er bygget opp gjennom generasjoner.

Tariffavtaler, medbestemmelse, regulert arbeidstid, overtidsbetaling, et trygt arbeidsmiljø og retten til å organisere seg er ikke naturgitte rettigheter.

De eksisterer fordi arbeidere og tillitsvalgte før oss sto sammen, tok konflikter og var villige til å kjempe for dem.

Det tok generasjoner å bygge opp et arbeidsliv med høy organisasjonsgrad, kollektive avtaler, medbestemmelse og trepartssamarbeid.

Det som tok generasjoner å bygge opp, kan brytes ned langt raskere.

Gir vi fra oss litt etter litt uten å reagere, kan vi en dag oppdage at langt mer er borte enn vi trodde.

Tesla må være en vekker

Tesla-saken bør være en vekker for hele fagbevegelsen.

Dersom store og pengesterke konsern opplever at det lønner seg å stå hardt mot fagorganisering, tariffavtaler og den nordiske arbeidslivsmodellen, kan vi ikke møte det med stillhet eller forsiktighet.

Vi kan ikke akseptere at slike aktører får gjennomslag for angrep på spillereglene som generasjoner før oss har kjempet fram.

Her må fagbevegelsen vise muskler.

LO-familien representerer godt over én million arbeidstakere. Det er en enorm kraft dersom vi faktisk står sammen og bruker den. Den kraften må merkes – også av politikere, bedriftsledere og andre som utfordrer rettighetene og spillereglene vi har brukt generasjoner på å bygge opp.

Vi kan ikke være en fagbevegelse som er sterk på papiret, men forsiktig når grunnleggende rettigheter utfordres. Når grensene flyttes, må vi være villige til å bruke medlemsmassen, organisasjonen og den politiske innflytelsen vår til å sette makt bak kravene.

At streiken nå er avblåst, betyr ikke at kampen kan avsluttes. Tvert imot må vi bruke Tesla-saken til å sette en tydelig grense. Ingen arbeidsgiver – uansett hvor stor, internasjonal eller økonomisk mektig – skal få inntrykk av at fagbevegelsen kan presses tilbake dersom man bare står hardt nok og lenge nok.

Hvis slike metoder får gjennomslag uten tydelig motstand, sender vi samtidig et signal til andre arbeidsgivere om at det kan lønne seg å utfordre fagorganisering og tariffavtaler.

Et slikt signal har vi ikke råd til å sende.

Vi trenger en sterk og samlet fagbevegelse som ikke gir seg når kampen blir tøff.

Forbundene må stå sammen. LO må bruke sin samlede kraft. Enhver tillitsvalgt, klubb eller forbund som havner i stormen fordi de forsvarer våre grunnleggende rettigheter, skal vite én ting:

LO – vår egen «artikkel 5»

På samme måte som NATOs artikkel 5 bygger på prinsippet om at et angrep på én skal betraktes som et angrep på alle, bør vi ha det samme grunnprinsippet i fagbevegelsen.

Et angrep på én tillitsvalgt fordi vedkommende står opp for medlemmenes rettigheter, skal være et angrep på oss alle. Et angrep på én av våre grunnleggende rettigheter skal møtes som et angrep på hele fagbevegelsen.

Motparten skal vite at når de utfordrer én av oss, møter de ikke én tillitsvalgt, én klubb eller ett forbund. De møter en samlet LO-familie med over én million medlemmer i ryggen.

Det er dette solidaritet må bety når det virkelig stormer. Ingen tillitsvalgt skal stå alene når kampen blir tøff.

Et angrep på én må være et angrep på oss alle.

Det handler ikke om å skape konflikt for konfliktens skyld. Det handler om å gjøre det klinkende klart at det finnes en grense.

Når grunnleggende rettigheter, organisasjonsfriheten og den nordiske arbeidslivsmodellen utfordres på denne måten, må motparten vite at den møter en samlet fagbevegelse med over én million mennesker i ryggen.

Nok er nok. Det er på tide å mobilisere

Det tok generasjoner å bygge opp rettighetene og arbeidslivet vi har i dag. Nå er det vårt ansvar å forsvare det som andre før oss kjempet fram.

Tiden for å sitte stille er forbi. Nå må vi stå sammen, vise styrke og forsvare det vi har bygget opp.

Sammen står vi sterkere.