Svein Jonny Albrigtsen

Det har blitt svært dyrt å leve i Longyearbyen.

Både bokostnader og levekostnader har økt betydelig, og dette gjør det stadig vanskeligere for norske familier å bli boende.

De fleste har og en bopel i sin hjem kommune på fastlandet som de må betale utgifter for.

Når nå rundt 60 industriarbeidsplasser forsvinner idet gruvedriften blir lagt ned, forsvinner og mye kompetanse som blir brukt i totalberedskapen i byen nå, dette kan få ringvirkninger på sikt.

Samtidig ser det ikke ut til å bli skapt reelle erstatningsarbeidsplasser.

Dette står i sterk kontrast til det som sies i Svalbardmeldingen, hvor det understrekes at det skal legges til rette for at nordmenn og norske familier kan bo og leve i Longyearbyen.

Slik situasjonen er nå, skjer det motsatte: Nordmenn flytter fra Svalbard, botiden blir kortere, og stabiliteten i samfunnet svekkes. 

Byen risikerer å bli nærmest historieløs.

I dagens geopolitiske situasjon burde det vært et tydeligere mål å sikre kontinuitet og forutsigbarhet.

Videre drift av gruvedrift kunne være et viktig bidrag til dette.

Som Arne O. Holm nylig påpekte i et foredrag, spiller gruvedrift en viktig rolle i sikkerhetspolitikken – både på Svalbard og i Finnmark.

Dette er etter hans syn et undervurdert, men svært viktig politisk virkemiddel.

Reiselivsnæringen trekkes ofte fram som erstatning for gruvedriften.

Problemet er at lønningene i denne næringen i stor grad er for lave til å tiltrekke seg norske arbeidstakere. Resultatet blir færre norske ansatte og dermed en svekkelse av den norske tilstedeværelsen.

En betydelig del av arbeidskraften i reiseliv rekrutteres fra Asia, særlig fra Thailand og Filippinene. 

En ny gruve ville i langt større grad sikret stabile, helårlige arbeidsplasser for nordmenn.

Det argumenteres ofte med at videre gruvedrift vil koste mye penger. Samtidig kan dette sees på som en relativt rimelig forsikring for den norske stat, for å sikre en solid og langsiktig norsk tilstedeværelse på Svalbard.

Det er og en oppfatning om at befolkningen i Longyearbyen er i mot gruvedrift, men mange sier at det er det eneste som kan skape trygge norske helårlige arbeidsplasser med gode arbeidsvilkår.

Ser man på historien, har gruvedriften vært en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk på Svalbard. Nettopp derfor fikk Store Norske statlige midler: Selskapet drev i praksis hele samfunnet.

Da det på 1970-tallet ble besluttet å bygge flere familieboliger, fikk Store Norske også midler til dette. Boligbyggingen var tett knyttet til gruvedriften, som samtidig finansierte deler av samfunnsutviklingen.

Gruvedrift og bosetting har derfor historisk vært to sider av samme politikk.

Ser man på historien, har også reiselivet vært avhengig av betydelige statlige subsidier – senest under covid-19 pandemien, da store summer ble brukt for å holde næringen i live.

Gruvedriften fortsatte derimot som normalt og trengte ingen krisestøtte.

Nye kriser kan oppstå, og turistene kan igjen utebli. Hva gjør vi da?

I tillegg brukes det i dag mellom en og to millioner tonn kull årlig i norsk industri, særlig til metallurgiske formål. Dette er et faktum det snakkes lite om i den offentlige debatten.

Kullet må importers, ofte fra land med langt svakere krav til miljø, arbeidsforhold og leveransesikkerhet enn Norge.

Når mennesker med lang botid forsvinner, forsvinner også mye av kontinuiteten i lokalsamfunnet.

Mange av disse er bærebjelker i frivilligheten og i lag og foreninger. Denne innsatsen har i mange år bidratt til stabilitet, tilhørighet og et levende samfunn i Longyearbyen.

Uten stabile arbeidsplasser risikerer man at også denne delen av samfunnsstrukturen svekkes.

I en tid der den geopolitiske situasjonen er uforutsigbar, med aktører som Trump og Putin som kan endre spillereglene raskt, kan mye skje.

Ved å åpne en ny gruve og levere kull av høy kvalitet til metallurgisk industri i Norge eller Europa, kan Norge bidra til å redusere leveranseusikkerhet av kritiske råvarer i årene som kommer.

Samtidig ser vi tegn til et paradigmeskifte i europeisk industripolitikk, der forsyningssikkerhet, strategiske råvarer og nasjonal kontroll igjen får større betydning.

I et slikt perspektiv framstår spørsmålet om gruvedrift på Svalbard ikke bare som næringspolitikk, men som sikkerhets- og beredskapspolitikk.

Spørsmålet om gruvedrift på Svalbard handler derfor ikke bare om næring, men om hvilken politikk Norge faktisk vil føre i nord.

Stabil norsk bosetting, beredskap, forsyningssikkerhet og suverenitet kan ikke opprettholdes gjennom målformuleringer alene.

Det krever reelle arbeidsplasser, langsiktige investeringer og politisk vilje.

Dersom gruvedriften forsvinner uten at noe tilsvarende erstatter den, svekkes fundamentet for det norske samfunnet i Longyearbyen bit for bit.

Norge må derfor ta et tydelig valg: Enten akseptere en gradvis nedbygging av norsk tilstedeværelse – eller føre en aktiv politikk som faktisk sikrer den.

Britha Stenholm

Vi markedsfører oss som et av verdens mest attraktive reisemål, men har samtidig latt selve grunnmuren for gode gjesteopplevelser forvitre: vertskapskompetansen.

Servitørfaget – en gang et stolt håndverk – er i dag redusert til en ufaglært deltidsjobb.

Vertskap var tidligere selve kjernen i faget, ikke et tillegg. Det var dette som skapte trygghet, profesjonalitet og varme rundt gjesten.

Denne utviklingen er grundig beskrevet av Andreas Tharaldsen i boken Hvem drepte kelneren? Et fag i forfall.

Han viser hvordan servitørfaget har mistet status, struktur og rekruttering, parallelt med at utdanningssystemet har gjort faget stadig mindre synlig. Det burde være en vekker for alle som mener at reiselivet er en framtidsnæring.

Samtidig vet vi at etterspørselen etter faglærte servitører og reiselivsmedarbeidere er stor. Likevel velger få denne utdanningsveien.

Lønnsnivå, sesongarbeid og manglende helårsjobber spiller inn, men like viktig er signalene fra utdanningsmyndighetene. Når et fag nedprioriteres over tid, mister ungdom troen på at dette er en trygg og attraktiv karrierevei.

Strukturen i fag- og yrkesopplæringen forsterker problemet. Servitørfaget ligger i samme programområde som kokkefaget og de andre matfagene, mens reiselivsfaget er plassert sammen med salg, sikkerhet og service og administrasjon.

Dette er fag med helt ulike tradisjoner og kompetansebehov. Når alt samles i brede programområder, blir vertskapsrollen utvannet. Det praktiske, relasjonelle og kulturforankrede håndverket drukner i generelle kompetansemål.

Samtidig er det viktig å understreke at kokkefaget også er en del av vertskapsopplevelsen. Kokkens arbeid er ikke bare produksjon av mat – det er en del av helheten gjesten møter.

I mange land er kokk, servitør og front‑of‑house‑personell samlet under én profesjonell paraply: Hospitality.

Det er nettopp denne helheten som mangler i dagens norske utdanningsstruktur.

Utdanningsmyndighetene utvikler læreplanene, men lærerne må tolke dem i en hverdag der fagmiljøene er svekket og elevgrunnlaget krymper.

Da blir det vanskelig å gi elevene den profesjonelle, praktiske vertskapsopplæringen bransjen faktisk trenger.

Samtidig står reiselivet midt i en utvikling der opplevelsesøkonomien blir stadig viktigere. Gjestene kjøper ikke bare et rom eller et måltid – de kjøper atmosfære, tilstedeværelse og menneskelig kvalitet.

Nettopp derfor må vertskapsrollen styrkes, ikke svekkes. Skal Norge hevde seg internasjonalt, må vi satse på det som skaper opplevelser: faglærte mennesker med stolthet og kompetanse. 

Løsningen er ikke flere generelle programområder, men et tydelig og attraktivt utdanningsløp for Hospitality.

Et løp som samler servitørfaget, kokkefaget og reiselivsfaget – og som bygger på praktiske ferdigheter, kulturforståelse og profesjonell gjestebehandling.

Norsk reiseliv trenger fagfolk. Da må vi også ha en utdanning som gjør det mulig å bli nettopp det.