Djevat Hisenaj

Pensjonsspørsmålet er viktig, men det som bekymrer meg er lommeboken til medlemmene jeg representerer i Hotell, restaurant og uteliv. Hva kommer de til å sitte igjen med etter årets lønnsoppgjør?

Vil de merke at de får bedre råd, eller vil de henge etter når alle utgiftene spiser opp de få kronene oppgjøret ga dem?

Jeg forventer og krever at forbundet mitt leverer og viser at de er der for medlemmene og gir dem den lønnsveksten de fortjener.

Jeg forventer mye mer enn det hovedoppgjørene har gitt de siste årene.

Det er dyrt om dagen, faktisk har alt vært dyrere siden pandemien, og de som jobber i såkalte lavlønnsyrker har ikke lenger en lønn å leve av. Det er verken rettferdig eller verdig et land som ser på seg selv som en velferdsstat.

Jeg er stolt av medlemmene jeg representerer, de er hardtarbeidende og utgjør en forskjell hver eneste dag. Nå er det deres tur til å få en økonomi som utgjør en forskjell i hverdagen.

I de senere årene har matprisene økt, drivstoffprisene og strømprisene – og det fortsetter å øke kraftig.

Alle trenger vi mat på bordet, det er en nødvendighet. Enkelte mener at bil er luksus, men bilen er også en nødvendighet for mange. Mange kommer seg ikke på jobb uten å bruke bilen.

Når drivstoffprisene øker såpass mye som de gjør nå, vil det tære på en allerede tøff økonomi for mange. Det er ikke for alle å bare parkere bilen og komme seg til jobb på andre måter.

Årets lønnsoppgjør er nødt for å veie opp for alle disse økningene slik at medlemmene faktisk får en real lønnsvekst og merker at økonomien blir bedre.

Strømprisene har det vært mye snakk om, de er fortsatt høyere, selv med Norgespris.

Når vi vet at det koster så lite som noen ører å produsere strømmen, da skjønner enhver at strømmen uansett er dyrere enn den burde være.

Jeg mener også at regjeringen, som er styrt av Arbeiderpartiet svikter. Det kan virke som at de er mer opptatt av å diskutere om det skal serveres øl under VM framfor å diskutere de viktige sakene som utgjør en forskjell.

Når det sagt, burde Arbeiderpartiet ha inkludert de som jobber i utelivet i en slik beslutning før de i det hele tatt begynte å finne løsninger på egen hånd. Det lønner seg sjeldent.

Denne problemstillingen viser igjen hvor viktig næringen er for det sosiale i samfunnet, likevel er det de som blir hengende etter lønnsmessig.

Poenget med det jeg skriver er at denne næringen er viktig, ikke bare for meg som stolt jobber med dem hver dag, men for hele samfunnet.

Likevel blir ikke denne næringen anerkjent godt nok verken når det kommer til lønnsoppgjør, eller når det kommer til de viktige diskusjonene.

Jeg har i lang tid vært et stolt medlem av Arbeiderpartiet, men det Arbeiderpartiet jeg var så stolt av – Hvor har det blitt av? De som skal kjempe for vanlige folk.

Dere er med på å øke forskjellene i landet, når dere sitter og ser på at lønnsoppgjøret år etter år blir spist opp av høyere levekostnader som dyrere mat, strøm, renter og drivstoffpriser.

Andre land klarer for eksempel å sette ned matmomsen, ha tak på drivstoffprisene. Hvorfor klarer ikke Norge det samme?

Vi går snart en travel sommer i møte, eller gjør vi egentlig det? Næringen medlemmene mine jobber i, er avhengig av at folk har råd til å feriere i Norge. Men med økte priser – vil folk ha råd til det?

Her er det flere konsekvenser som må tas på alvor.

Jeg tenker også på medlemmene mine som har gått av med pensjon, er uføre fordi de har slitt seg ut i yrket, ufrivillig arbeidsledig, de som går på AAP – Hva med alle dem?

De får ikke økt lønn i årets lønnsoppgjør, men prisene er like høye for dem. Vi skal alle ha et verdig liv og ha muligheten til et godt liv.

Jeg forventer og krever at årets lønnsoppgjør sprenger grensene og at medlemmene mine kjenner det i lommeboken sin.

Jeg krever også at mitt Arbeiderparti sørger for at prisene på særlig mat og drivstoff senkes. Det er eneste måten mine medlemmer vil ha utnytte av det jeg forventer blir et godt oppgjør.

Camilla Haakstad

Tillitsvalgt Fagforbundet Bardu

Som helsefagarbeider på sykehjem står jeg hver dag tett på mennesker som trenger tid, ro og nærhet. Mennesker som trenger å bli sett.

Men altfor ofte må jeg – og mine kollegaer – gå videre før vi får satt oss ned. Før vi får lyttet. Før vi får vært det mennesket vi ønsker å være i møte med andre.

Vi har omsorg, varme og medfølelse. Vi bærer på historiene. På ensomheten. På redselen. På de siste stundene i et liv. Og vi bryr oss – mer enn vi alltid får vist.

Det handler ikke om vilje. Det handler om rammer.

Vi er for få på jobb. Tiden strekker ikke til. Og det er beboerne som betaler prisen.

Dette er hverdagen for meg og helsefagarbeidere over hele landet. Det handler ikke om enkeltpersoner – det handler om systemet vi jobber i.

Dette må på plass

Vi trenger:

• Riktig bemanning og flere hele, faste stillinger

• Lønn som gjenspeiler ansvar, kompetanse og belastning

• Reelle muligheter for faglig utvikling

• Nok tid til å gi forsvarlig og verdig omsorg

Helsefagarbeidere er ryggraden i kommunehelsetjenesten. Uten oss stopper eldreomsorgen – samtidig som behovet bare øker.

Hvis vi ikke får bedre vilkår, vil det bli enda vanskeligere å rekruttere og beholde fagfolk i årene som kommer.

Konsekvensene er alvorlige: Vi får mindre tid til hver enkelt, dårligere kvalitet og en tjeneste som ikke klarer å møte behovene i et samfunn med stadig flere eldre.

Jeg trenger ikke applaus.

Kollegaene mine trenger ikke applaus.

Vi trenger handling.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å satse på helsefagarbeidere.

Spørsmålet er om vi har råd til å la være – når det er de mest sårbare som betaler prisen.