Elin Vinje Jenssen

LO Tromsø

I Norge er streik en lovlig og viktig del av arbeidslivet. Den brukes når fagforeninger og arbeidsgivere ikke blir enige i lønnsoppgjør eller arbeidsvilkår. Da kan ansatte legge ned arbeidet for å legge press på arbeidsgiver, nettopp fordi fraværet deres merkes.

Det er hele poenget. Streik skal koste både for arbeidsgiver, og for oss som forbrukere. Det er slik systemet er rigget, ubehaget er en del av pressmiddelet.

Den pågående streiken i restaurant- og hotellbransjen handler nettopp om dette. Ansatte kjemper for bedre lønn, mer forutsigbare arbeidstider og tryggere arbeidsforhold i en bransje som ofte er preget av lange dager og lav betaling.

Det er en bransje der ansatte holder hjulene i gang når mange andre har fri, ofte under forhold som ikke står i stil med belastningen.

Og nettopp derfor blir også våre valg som gjester en del av bildet. Hvis vi fortsetter som normalt, svekker vi streikens kraft. Hvis vi lar være, bidrar vi, om enn i det små, til å øke presset på arbeidsgiver.

Det er i dette lyset samfunnstoppenes fest på Grand Hotel i Oslo på nasjonaldagen må forstås.

Mens streikende arbeidere sto utenfor hotellet, valgte profilerte komikere som Harald Eia, Thomas Giertsen og Robert Stoltenberg å gå forbi og sette seg til bords, invitert av milliardær Christian Ringnes. Smilende poserte de sammen med andre samfunnstopper.

Kontrastene er slående. Hvem er innenfor, og hvem holdes utenfor, bokstavelig talt.

Det er ikke ulovlig, men det er politisk, enten man vil eller ikke. Når mennesker med plattform og innflytelse velger å ignorere en pågående arbeidskonflikt, sender det et signal om prioriteringer. Det vitner om manglende solidaritet og svak dømmekraft.

Jeg forventer mer. Særlig av folk som ellers lever av å tidvis analysere, forklare og ironisere rundt makt og samfunn.

At Norge er lite, og at makt samler seg i de samme rommene, er ingen unnskyldning. Det er et ansvar. De som har en stemme og en posisjon, bør bruke den til å vise solidaritet, ikke til å overse den.

Fagforeningsleder Richard Storevik i Fellesforbundet sa det tydelig: Unngå streikerammede steder. Det er et klart og enkelt råd.

Når samfunnstopper ikke tar det ansvaret, bør vi andre gjøre det. Valgene finnes; Gå et annet sted, støtt små, uavhengige aktører som ikke er rammet, velg takeaway eller bli hjemme. Det er solidaritet i praksis.

Streik handler i bunn og grunn om verdighet i arbeid, om at folk skal kunne leve av jobben sin, ha et liv ved siden av, og ikke slites ut. Det minste vi kan gjøre, er å ikke gå rett forbi.

Innlegget er også publisert på iTromsø.

Kamzy Gunaratnam og Anniken Refseth

Transportkomiteen på Stortinget for Ap

Det går nå en kraftig debatt om regjeringens forslag i revidert nasjonalbudsjett om å be Stortinget om fullmakt knyttet til Mantena, det statlige selskapet som vedlikeholder togene våre.

Vi forstår godt at forslaget skaper uro – både blant ansatte og blant velgere som er glad i jernbanen.

Det som ikke snakkes om er at privatisering ikke et reelt alternativ - og vil skape flere problemer enn det løser.

Selskapet må bli på offentlige hender, med norsk spesialkompetanse, norsk eierskap og avgjørende hensyn til norsk beredskap.

Partiprogrammet til Arbeiderpartiet er tydelig: vi skal ha «en sterk statlig styring av jernbanesektoren» og «si nei til privatisering av persontrafikk, drift og vedlikehold på jernbanen.»

En fullmakt til å selge er muligheten til å ha styringa på Mantena i framtiden.

Som Torbjørn Støre, hovedtillitsvalgt i Mantena sier: «dette trenger ikke å bety annet enn at de vurderer flere alternativer» og fra Petter Trønnes i Norsk Jernbaneforbund: «Vi ser for oss at Norske tog er en aktuell kandidat.»

Privatisering er ikke et alternativ. Det er nettopp Frp og Høyres blåmaling av jernbanesektoren i forrige regjering som plager både Mantena og store deler av norsk jernbane fortsatt.

Som Jon Morten Thomassen på verksted i Marienborg sa da vi besøkte de ansatte forrige uke, så bruker de masse av tiden sin på «tull og tøys» – fakturaer, kontraktsforhandlinger og avklaringer – i stedet for å reparere tog.

Det er resultatet av at Høyre og Frp i sin tid splittet jernbanen opp i titalls selskaper, direktørtitler og kontrakter på kryss og tvers.

Det sprøeste er at Frp senest denne uken forsøkte seg igjen på et gammelt forslag om enda et selskap kalt «Nye Baner». Som om det er det jernbanen mangler. Mer byråkrati. Mer sløsing.

Det aller siste norsk jernbane trenger nå, er flere direktører kommunikasjonsrådgivere og utredninger fra konsulenter. Dette er alternativet – og det er helt uaktuelt.

Særlig fordi vi ikke er ferdig med forrige opprydding, som Arbeiderpartiet har jobbet iherdig med siden 2021.

• Vi har samlet styringen av jernbanen ett sted, i Samferdselsdepartementet.

• Vi har gitt jernbanen et fornyet samfunnsoppdrag i Nasjonal transportplan.

• Vi har stoppet nye konkurranser på Østlandet.

• Vi direktetildelte Sør-pakken til Vy da kontrakten med britiske Go Ahead gikk mot slutten og fikk EU på nakken.

Arbeiderpartiet er villige til å gå langt for en sterk og statlig styrt jernbanesektor.

Mantena-fullmakten er en del av jobben med å bli kvitt de blå og grå fingeravtrykkene til Listhaug og Søreide i norsk jernbane. Ikke et steg mot mer privatisering.