Odd Haldgeir Larsen

Norge har, sammenlignet med mange andre land, relativt lav sosial og økonomisk ulikhet. Men forskjellene har økt betydelig de siste tiårene, særlig i inntekt og formue.

Dette er ikke bare et økonomisk spørsmål, det handler om folkehelse.

Ulikhetsstudier Fafo har gjort for LO, viser at risikoen for å dø før fylte 75 år er over fire ganger høyere blant de fattigste enn blant de rikeste av oss.

Folk med lav inntekt rapporterer også langt oftere dårlig helse. Dette er ikke tilfeldigheter, men systematiske forskjeller som følger sosioøkonomiske skillelinjer.

I fjor høst la folkehelseutvalget frem sin utredning, hvor nettopp dette også settes på dagsorden.

Det er noen paradokser. Sosiale helseforskjeller har vært stabile over tid, selv om ulikheten har økt.

Bildet er komplekst og det er flere forhold som virker sammen, men vi ser ganske tydelig at helse henger sammen med sosial bakgrunn.

De med dårligst råd – eller som står svakest i samfunnet – har som regel også dårligere helse enn andre.

Samfunnslimet svekkes

Den norske samfunnsmodellen bygger på høy tillit, små forskjeller og bred oppslutning om arbeidslivsmodellen og velferdsstaten. Økende ulikhet truer denne legitimiteten.

Når enkelte grupper ikke føler tilhørighet, og når økonomiske eliter trekker seg tilbake fra fellesskapet, svekkes samfunnslimet.

Sosial ulikhet i helse er en tydelig indikator på at ulikheten biter seg fast.

Folkehelse handler ikke bare om helsetjenester. Det handler om levekår, utdanning, arbeid og sosial inkludering. Når forskjellene øker, blir helsen skjevere fordelt.

Det er et politisk ansvar å snu denne utviklingen.

Arbeid er viktig for mindre forskjeller

Arbeid er mer enn inntekt. Det er en kilde til mening, mestring, identitet og sosial tilhørighet. Høy sysselsetting og faste stillinger gir bedre helse enn løs tilknytning, midlertidighet og utenforskap.

Den norske modellen har vært en motor for inkludering, men vi ser tegn til økt bruk av midlertidige kontrakter og innleie.

Skal vi redusere helseforskjeller, må vi styrke arbeidslivet som inkluderingsarena og sikre gode muligheter for å stå lenge i jobb.

Arbeid til alle bidrar i seg selv til mindre forskjeller. Når flere deltar i arbeidslivet, fordeles verdiskapingen bredere, og inntektsgapene blir mindre. Samtidig gir arbeid sosial tilhørighet og bedre helse. 

Riktignok er det forskjeller mellom hvor man jobber og i hvilke yrker. Det kan være forskjeller i forventet levealder mellom yrker.

Fast ansatte har bedre helse enn personer som befinner seg i utkanten av arbeidsmarkedet, som vikarer og sesongarbeidere. Derfor må vi verne om et arbeidsliv med høy sysselsetting og hovedsakelig faste stillinger. 

Utdanning og levekår

Utdanning påvirker både levekår og helseatferd. Atferd som fysisk aktivitet og sunn livsstil følger ofte utdanningsnivået. Mange andre faktorer spiller imidlertid en rolle, blant annet boforhold og arbeidsmiljøbelastninger.

Dette viser at folkehelsepolitikk må ha et bredt nedslagsfelt. Det handler ikke bare om helsetjenester, men også bolig, arbeid og utdanning.

Når vi studerer sosiale helseforskjeller ut fra ulikheter i sosioøkonomisk posisjon, ser vi at materielle faktorer fortsatt har betydning, selv i et velutviklet samfunn som Norge.

Trangboddhet, belastende arbeidsmiljø og manglende rekreasjonsmuligheter påvirker helsa. Derfor må folkehelsearbeidet være helhetlig.

Hva må gjøres?

Folkehelseutvalgets rapport, NOU 2025:8, peker på verdier, kunnskap og prioritering. Vi trenger mer detaljerte studier av årsaksfaktorer og effekter av tiltak.

Men vi vet nok til å handle allerede nå:

Vi må sørge for at de økonomiske forskjellene reduseres. Der spiller både skatte- og fordelingspolitikken og inntektspolitikken en rolle.

Arbeidsmarkedspolitikken er også sentral: arbeidsmarkedets posisjon som inkluderingsarena må styrkes. Det betyr flere faste jobber og høyere sysselsetting.

Vi må investere i utdanning og kompetanseheving for å gi flere mulighet til et godt liv og for å klare seg i arbeidslivet.

Og sist, men ikke minst må vi utvikle nærmiljøer som fremmer helse og trivsel, med gode boliger, kollektivløsninger og rekreasjonsområder.

Folkehelse er ikke bare et spørsmål om helsetjenester. Vi vet at små forskjeller gir store gevinster, men skal vi bevare høy tillit og god helse, må vi ta ulikheten på alvor.

Og vi må huske:

Arbeid til alle er ikke bare et mål i seg selv. Det er et av de mest effektive virkemidlene for å skape et samfunn med små forskjeller og god folkehelse.

Roger Bjørnstad

Inflasjonstallene for januar vakte stor ståhei. At prisene vokste 3,6 prosent fra januar 2025 til januar 2026 var høyere enn forventet og høyere enn målet til Norges Bank.

Kildene til denne veksten er mange, og kommer ikke bare fra energi eller mat som det har vært tidligere.

Det fikk mange til å reagere kraftig og ta til orde for at renta igjen skal gå opp. For når alle prisene vokser, må det jo være fordi noe er galt i norsk økonomi.

Flere mener den høye lønnsveksten er den skyldige. Og på en måte har de rett.

Ifølge SSB ble lønnsveksten i 2025 på 5 prosent for alle arbeidstakere, og 4,8 i de store forhandlingsområdene, ifølge TBU. Det var 0,4 prosentpoeng over forventet resultat i lønnsforhandlingene.

Avviket kan forklares med bonusutbetalinger, flere arbeidsskift i noen pressede industribedrifter og at det har kommet flere høytlønnsgrupper inn i industrien som trekker gjennomsnittet opp.

Det har vært god lønnsvekst, og det fører jo selvfølgelig til at tjenestebedrifter som kan det, velter kostnadene over på kundene sine ved å øke prisene.

Sånn fungerer frontfagsmodellen: Høy lønnsomhet i industrien, kan gi høyere prisvekst dersom konkurransen og/eller produktivitetsveksten i tjenestenæringene er svak.

Men det gir ingen grunn til å øke rentene eller å moderere lønnsveksten i kampen mot inflasjonen. Vi forhandler lønningene på denne måten uavhengig av rentenivået.

Derfor er det merkelig for oss som sitter i det forhandlingsrommet å se for seg hvordan økt rente skal kjøle ned den generelle prisveksten i Norge.

For at renta skal ha effekt på lønnsveksten, må vi se for oss et land uten frontfagsmodell.

Derfor hadde det vært nyttig for rentedebatten å vite om noen mente at vi burde endre måten vi forhandler lønn på, slik at vi ikke får en skinndebatt. Er det noen som ønsker seg det?

God lønnsvekst får vi fordi det går godt i den konkurranseutsatte industrien og det oppstår store overskudd som skal fordeles.

Dette overskuddet er i stor grad skapt av eksportbedrifter som tjener gode penger på høye priser på verdensmarkedet, og lønnsveksten der har en sterk normgivende effekt for lønnsveksten i resten av økonomien.

Fordi vi har valgt å være en åpen økonomi, med utstrakt handel med og kapitalbevegelser til utlandet, er det ønskelig og nødvendig at norsk prisvekst knyttes til utenlandsk prisvekst.

Det skjer ikke bare gjennom importprisene, men også eksportprisene og lønnsveksten. Vi tilpasser oss utlandet og beholder konkurransekraft, men får fordelt gevinstene fra handel til alle.

Historisk har arbeidstakerne fått om lag 80 prosent av denne kaken. De siste årene har det vært nærmere 75 prosent. Det sier noe om størrelsen på overskuddene, og den moderasjonen som fagbevegelsen faktisk har vist.

Enkelte bedrifter har utnyttet denne moderasjonen til å betale høye lederlønninger og bonuser og viser at alternativet til at arbeidstakerne får sin andel av overskuddet, er at mer blir liggende igjen i selskapet eller går til utbytter til eierne. Slik adferd truer modellen.

Før årets oppgjør anslår TBU at overskuddene, målt som driftsresultater, økte kraftig fra 2024 til 2025 og er på 71 milliarder kroner.

Tallene er foreløpig usikre, men poenget er at fortjenesten fra høye eksportpriser er allerede i Norge. Det lønnsdannelsen gjør, er å fordele dem til arbeidstakerne. Den fordelingen håper jeg ingen ønsker å stoppe.

Å strupe folks kjøpekraft vil ha betydning for veksten i norsk økonomi. Men også ha uheldige konsekvenser i form av konkurser, arbeidsledighet og økt ulikhet.

En slik politikk vil på sikt svekke frontfagsmodellen. Det er derfor svært risikabelt å ta til orde for at lønnsveksten skal holdes tilbake når overskuddene i eksportindustrien er store.

I dag har Norge høyere renter enn de fleste andre land, og vi har hatt det ganske lenge. Prisveksten er likevel høyere.

Det viser at høye renter ikke virker effektivt på denne inflasjonen, hverken til å redusere veksten i importprisene eller lønnsveksten fra eksportprisene.

Det viser at renta er et dårlig verktøy i møte med prisvekst fra utlandet – med mindre man vil ha en annen lønnsmodell og høyere ledighet.

Noen ønsker kanskje det, og debatten hadde vært ærligere om de hadde sagt det.