Maja Sojtaric

Ikke som jeg kan huske i alle fall. Som regel er angrep eneste forsvar for Listhaug. Angrep på pressen har vært livsblodet hennes, og genetikken til Frp.

Nå har plutselig TV2s metodebruk, der de tok opp en samtale med en beruset Hårek Hansen på en pub, blitt en intern presseetisk sak for de norske mediene.

– Den debatten får mediene ta. Vi skal rydde opp i denne saken. Det er ikke rom for rasistiske ytringer i Frp og det er det som er vårt anliggende nå, sa hun i Politisk kvarter mandag.

Det må være første gang i historien at Listhaug lar pressen slippe unna med noe som helst. 

Beklagelsene sitter vanligvis heller ikke løst hos Frps partileder etter kritikk fra politiske motstandere. To dagers ventetid på å kalle Hårek Hansens «minusvarianter» for rasisme er jo egentlig ekspressfart for Listhaug.

Vanligvis må innrømmelser dras ut av henne i en langdryg kamp med en åleglatt og trassig retoriker. Som da hun som nylig avgått justisminister i 2018 kalte norsk politikk for barnehage.

Hun mente at den kraftige kritikken av en Facebook-post hun la ut var barnslig. Hun så i alle fall ikke noe poeng i å gå av som minister. Grunnen til at hun til slutt gjorde det, var fordi hun var den eneste voksne i rommet, fortalte hun til alle som ville høre.

Det er heller diskutabelt hvor voksen Facebook-statusen var. Det var et arkivbilde som hennes daværende politiske rådgiver Espen Teigen fant frem til, av den militante somaliske islamistiske gruppen al-Shabaab.

Bildet var tett beskåret, viste mørkhuda og tildekte menn og ble påført teksten: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

Folk la ikke ondviljen til når de tolket denne posten som rasistisk kodet. Den var rasistisk kodet. Det at posten kom samme dag som Utøya-filmen, var heller ikke tilfeldig.

Bildet ble tatt ned etter noen dager, men bare fordi publiseringen var brudd på opphavsrettighetene – ikke fordi Listhaug beklaget. Beklagelsen kom, men det tok over ei uke, og da var det for sent. Hun måtte gå av, men gjorde det i full trassmodus.

Hvor har så den trassige kompromissløse hardlineren Sylvi blitt av? Hva har egentlig skjedd med kranglefanten som er snar å kalle all rasismekritikk av egne sprell for wokefanteri og naivitet?

Det er enkelt.

Hun så seg speilet, og så Norges neste statsminister. Det speilbildet er hun ikke villig til å ofre for Hårek Hansen, en nær venninnes ektefelle og Simen Velles politiske rådgiver.

Selv Velle, partiets fremtid og TikTok-velgernes poster boy, ble kastet under bussen her. Han gikk i en hel dag og gjentok som en papegøye «dette er en personalsak». Velle fremsto ikke som en leder av unge menn.

Han så heller ut som om han ikke hadde en fri tanke i hodet. Det vil koste Velle. Men det viktigste for Listhaug er at det ikke koster Listhaug. For første gang i sin karriere appellerer nemlig Sylvi Listhaug til det brede lag av velgere.

I den bredden finnes det kvinner og menn som vil forbedre, ikke avskaffe statlige institusjoner. Men det er jo avmagring av staten, og avskaffelsen av institusjoner som er Frps ideologiske grunnmur.

Mer skattepenger til deg betyr at du selv må kjøpe inn velferden din når du trenger den. Det er færre som rigger den til for deg.

For at den ideologien skal slå gjennom i et velfungerende velferdssamfunn må Listhaug overbevise velgerne om at staten er i ferd med å feile på alle fronter. 

Skal hun overbevise velgerne om det må hun være både populistisk skarp, men også spiselig for bredden. Det har hun klart utrolig godt.

Hun har klart det delvis ved å la være å snakke i stor grad om innvandring i valgkampen. Hun har minnet ikke særlig mye om den hardlineren hun var i 2018.

Innvandringspolitikk var ikke prioritert av Listhaug i 2025, og ble dermed heller ikke en stor sak i valget. De sterkt innvandringskritiske velgerne hadde jo partiet et godt grep om uansett, det var de andre hun ville vinne.

Hva skjer med den førstnevnte gjengen nå når Frp og Listhaug har nærmet seg Høyre i stil og form, blir interessant å følge med på. 

Hva skjer med Listhaug etter hvert som rasismekritikken fra Arbeiderpartiet på offensiven begynner å hagle er kanskje enda mer interessant.

For første gang har Listhaug havnet på defensiven. Det kan bli fristende for Ap å drive henne enda lenger inn i hjørnet.

Helle Svendsen

Søndag ble kollektivprisene satt ned landet rundt.

En sone blir 100 kroner billigere eller 1200 kroner i året. To soner blir 250 kroner billigere. Pendlere i Lillestrøm og Ski sparer altså 3000 kroner. Landets arbeidsfolk som skal sitte gjennom tre eller flere soner sparer 4800 kroner i året.

Det er nødvendig kutt etter årevis med prisøkninger. Kollektivpassasjerene skriker aldri høyest.

Jeg har ofte, mens jeg pendler fra Lillestrøm til Oslo S, lurt på hvor det store kollektivopprøret blir av. Alt fra bilister til arkitekturinteresserte har sitt eget opprør, men ikke togpendlerne.

Og dette til tross for at togprisene er stive og tilbudet ikke er stort å skryte av. Spesielt ikke i rushtiden.

Kommer toget i tide? Får vi sitte, stå behagelig eller stå presset inntil naboens edle deler? I de varmeste ukene i fjor var spørsmålet: Vil noen besvime i dag?

Jeg møtte MDG-leder Arild Hermstad og spurte om også han mener at kollektivpassasjerene mangler det engasjementet bilistene har.

«Klimakrisen har ennå ikke fått sin egen krisepakke. Det oppleves ikke like akutt. Lobbykreftene til de næringene som finnes er enormt sterke. Næringene som kommer har ikke denne samme kraften», sier MDG-partileder.

Kuttet MDG serverer i denne omgangen, er markant for lommeboka. Frem til nå har vi betalt over 1800 kroner i måneden for den svette opplevelsen fra Lillestrøm til Oslo S. For kun tre år siden betalte vi rundt 1500 kroner for to soner.

Prisøkningen skjedde under en Ap/Sp-regjering. Priskuttet skjer under tuttifrutti, med MDG i førersetet.

Spesielt er det viktig å løfte fram med tanke på at MDG ble harselert med etter fjorårets budsjettforhandlinger. De hadde ikke forstått hvordan det fungerte, var inntrykket.

Å spare landets flere hundre tusen togpassasjerer for tusenlapper er ganske greit for partiet på deres førstereis.

Det er også fint for MDG å profilere seg på en lommebok-sak. Klimakampen trenger ikke kun å være en byrde, nordmenn kan også sitte igjen med en bedre økonomi.

Når Sp alt har forsynt seg av fatet og bilistene får opptil sju milliarder, kan vel kollektivpassasjerene forvente seg den samme summen i revidert. Hermstad lover at om MDG får bestemme, blir det store summer. Han mener kollektivtransporten må styrkes med milliardbeløp og målet på sikt er et nasjonalt månedskort.

Spørsmålet er hvor hardt MDG vil stå på dette i budsjettforhandlingene.

Utfordring nå er nemlig at priskuttet kun er midlertidig. Et nytt kutt må kjempes fram i høstens statsbudsjett. Hvis ikke vil prisene settes opp igjen.

Hermstad er tydelig på at kuttet skal bli varig og garanterer at han vil stå på dette i de neste budsjettforhandlingene med Arbeiderpartiet til høsten. Det gjenstår å se.

Kampen om budsjettmidlene vil bli knallhard mellom de fem partiene som utgjør de rødgrønne kameratene.