Jo Moen Bredeveien

«Ekstrem islamisme har tatt livene av altfor mange, og fortsetter å true både friheten og tryggheten vår». Det skrev AUF-leder Gaute Skjervø på Facebook utpå ettermiddagen søndag, mindre enn et døgn etter terrorangrepet mot Pride i Berlin.

Det var på tide at noen på venstresiden tør å si det, var den unisone reaksjonen fra store deler av den sosiale medie-offentligheten vår.

Mindre enn et døgn etter at en 21 år gammel tysk statsborger med aner i Midtøsten kjørte inn i folkemengden ved Brandenburger Tor i Berlin og drepte ett menneske og skadet 29 andre, hadde det nemlig etablert seg en sannhet i norsk offentlighet: Venstresiden tør ikke snakke sant om islamismen.

Fortellingen om venstresiden unnvikenhet ble på mange måter satt av Ola Svenneby, nestleder i Høyre. Han delte et knippe kommentarer fra Tonje Brenna, nestleder i Arbeiderpartiet, og andre profilerte Ap-folk som uttrykte sorg og avsky etter angrepet i Berlin.

Svenneby kommenterte dem slik: «Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive».

Politisk redaktør i Nettavisen Skjalg Fjellheim kom på banen noen timer senere.

Han skrev under på Svennebys påstand om at venstresiden er for dårlig i møtet med islamistisk terror, og mente en sannsynlig forklaring er at «venstresidens verdensbilde har rotfeste i et forenklet offerhierarki, der den hvite majoritetsbefolkningen befinner seg på toppen, mens muslimer og homofile er lavere i hierarkiet».

Og at det derfor er vanskelig for venstresiden å «erkjenne at også minoriteter ofte kan være både rasistiske og homofobe».

Ola Svenneby gjorde dessuten en sammenligning med alt det vi skrev og snakket om i forrige uke og det som skjedde i helga. Han synes det blir ekstra «spesielt at aktører som for under en uke siden (med rette) presiserte at man skulle snakke sant om 22. juli, unnlater å gjøre det samme i dag».

Velkommen til verden 2026 – der det går så fort at alle står i fare for å falle av den ville karusellen som snurrer, døgnet rundt og nonstop.

Den som ikke roper ut om trusselen fra islamismen allerede før vi har fått fakta på bordet, er unnvikende og feig!

Det betyr ikke at venstresiden kan avfeie kritikken og gå videre. Inntrykket av venstresidens berøringsangst i dette og lignende spørsmål som involverer minoriteter har satt seg for lenge siden, og ble forsterket av et intenst døgn i helga. Det må venstresiden ta på alvor – og gjøre noe med.

Det kan finnes gode grunner til en forsiktighet i møte med det terroren i Berlin, selv når vi nå vet at gjerningsmannen skal ha sverget troskap til den islamske staten (IS). Muslimer er en utsatt gruppe i vesten. Det er dem det pekes på når ytre høyre-krefter snakker om «remigrasjon», altså deportasjon av mennesker fra våre samfunn. Det er en sunn impuls å ville slå ring om en utsatt minoritet.

Det betyr likevel ikke at vi på noen måte skal underslå at ekstrem islamisme er en trussel mot andre minoriteter – og mot samfunnet som helhet.

Vi gjør ingen noen tjeneste ved å late som om problemet ikke eksisterer.

Vi kjenner ikke beveggrunnene til gjerningsmannen i Berlin, men vi vet hvordan miljøet rundt ham tenker. Målet med aksjoner som den er i Berlin er å skape frykt, og å framprovosere sterke reaksjoner.

Islamister ønsker at den jevne muslim skal møtes med mistanke og hat i vesten. Slik kan islamismens fortelling om at muslimer og Vesten ikke kan leve sammen i fredelig sameksistens underbygges og forsterkes.

Islam er selvsagt kompatibel med demokrati og vestlige samfunn – men islamisme og terror er det ikke.

Det er kanskje selvsagt – men: Om venstresiden ikke er tydelig på det enkle poenget, står det andre krefter klare til å løpe med den ballen, krefter som vil alt annet enn å bidra til fredelig sameksistens.

Som Dagsavisen-spaltist og muslim Linda Noor skriver på Facebook: Det islamistiske målet om å vise at islam er uforenlig med vestlige samfunn er «det samme premisset mange høyreekstreme bygger sin ideologi på». Når vi lar disse kreftene virke sammen, kan de forsterke hverandre.

Det er ikke vanskelig å se for seg at partier til høyre for folkeskikken vil oppleve store framganger ved tyske delstatsvalg senere i år etter angrepet i Berlin i helga.

Det er selvsagt ikke den norske venstresidens skyld og ansvar. Og det er urimelig å kreve komplette analyser i timene og dagene etter et terrorangrep. Det bør alle som var sikker på at gjerningsmannen 22. juli 2011 var islamist, huske bedre enn de fleste.

Det er heller ingen tvil om at mange ytre høyre-aktører i Norge og resten av verden bruker angrepet i Berlin til å fremme sin sak. Og til å svekke venstresiden.

Derfor er det ekstra viktig å være tydelig: Den jevne muslim er ingen trussel. Islamismen er det. 

Men politikk handler nesten like mye om etterlatt inntrykk som om virkeligheten. Og det etterlatte inntrykket for mange etter helga er at venstresiden feiger ut i møte med islamistisk terror. Det er trolig en god idé for alle med hjertet til venstre å øve seg på å være like tydelige som Gaute Skjervø om at islamisme er en trussel mot måten vi lever på i vår del av verden.

Det frie samfunnet har mange fiender. Gjerningsmannen på Utøya er en av dem – gjerningsmennene som slo til mot London pub i Oslo 25. juni 2022, og i Berlin lørdag kveld, er andre. Så enkelt er det, og så vanskelig.

Tore Ryssdalsnes

De fleste husker hvor de var denne fredagen i den tredje uka av juli. Fellesferieuka over alle andre. Den uka flest nordmenn har ferie, og kanskje den fredagen i året der sommerstemning og idyll er mest til stede.

Selv var jeg hjemme i Nordfjord på sommerferie. Kona hadde fått et fiskekurs av meg i bursdagsgave og var på kurs. Selv satt jeg i bilen på vei til kunstgressbanen der jeg skulle hente de to småguttene våre på 6 og 9 år. Vi skulle hjem til bestemor og spise hennes deilige lasagne til middag.

Da brøt radioen musikken. Jeg tror det var P4 og at de som vanlig spilte noe av Queen. Det var en stor eksplosjon midt i Oslo sentrum. Mye tydet på at det var en bombe.

Resten av ettermiddagen og kvelden husker jeg lite av. Den ene nyheten verre enn den andre fulgte på rekke og rad.

Da kvelden kom satt vi lamslått. Hadde dette virkelig skjedd her hos oss? Mange titalls døde og et enormt antall skadde. Terroren hadde rammet oss. Nær halvparten av de drepte på Utøya var under 18 år. Den yngste var bare 14.

En barnemorder hadde angrepet uskyldige og forsvarsløse. 

Det ble landesorg. Rosetog. Kjærlighet. Sjokket over at en av oss hadde begått en så grufull handling var ikke til å bære.

De nærmeste månedene og langt inn i neste år var dette det vi brukte aller mest tid på. Først var det sorg, begravelser og et forsøk på å ta livene våre tilbake. Allerede i 2012 ble det rettssak mot terroristen. Da måtte pårørende og andre sørgende gjenoppleve den grufulle dagen en gang til.

Han ble selvsagt dømt til lovens strengeste straff – 21 års forvaring. Etter alle solemerker en livstidsdom. Terroristen kommer aldri igjen ut i det norske samfunnet.

Sorgprosess, rettssak og etterspill ble gjennomført med stor verdighet. Hat ble møtt med kjærlighet. Sorgen ble kollektiv, og vi lette fortsatt etter svar på hvordan en slik handling er mulig.

22. juli-kommisjonen kom med flengende kritikk av manglende samhandling mellom politiet og andre utrykningsetater. Den synkende gummibåten med politifolk på Tyrifjorden på vei mot Utøya ble et bilde som har brent seg fast hos mange av oss.

I kjølvannet av terroren etterlyste mange, spesielt AUF, en grundigere offentlig debatt og et oppgjør med det høyreekstreme tankegodset og konspirasjonsteoriene som lå bak.

10-årsmarkeringen var et skifte i så måte. Etter at årene i forveien var preget av verdighet og sorg, ble det da for første gang rom for å få ut noe av det undertrykte sinnet som var der. Flere har beskrevet at de ikke følte at det var rom for å være rasende og fortvilet – noe det ville være all mulig grunn til å forstå.

Litt av dette trykket ble lettet på ved 10-årsmarkeringen, og nå er det snart gått ytterligere fem år. Hvordan står det til nå? Hvordan går det med ofrene? Alle med de fysiske skadene. De med de usynlige skadene inni seg. Alle som mistet sine aller kjæreste.

Og hva med sårene i det norske samfunnet? Er vi bedre forberedt nå? Og hvordan er det med hverdagsberedskapen i sivilsamfunnet?

I ukene fram til 15-årsdagen 22. juli vil vi i Dagsavisen publisere ulike historier om 22. juli. Vi har møtt overlevende, etterlatte og livsvarig skadde. Noen har kommet seg videre. Andre sliter med ettervirkningene. Alle har med seg hendelsene resten av livet.

Det er hundrevis, for ikke å si tusenvis, av mennesker som ble direkte og indirekte berørt av terroristens handlinger. Historiene vi skal fortelle er et lite utvalg – det kunne vært veldig mange andre. Vi håper at de hver på sitt vis kan representere helheten og bidra til at vi ikke glemmer terroristens ofre.

Både under 10-årsmarkeringen og senere har forskere og debattanter pekt på at holdninger fra ytre høyre fremdeles er til stede i rikt monn og utgjør en trussel.

I slutten av juni presenterte forskningssenteret C-Rex nye tall om høyreekstremisme i Norge. Funnene var nedslående.

«Det har til og med blitt mer. Det er mer på nett, det er mer på gata, og det er en vedvarende trussel om høyreekstrem vold», sier forsker Anders Ravik Jupskås til VG om høyreekstreme holdninger.

I en fersk undersøkelse har 3,3 prosent av nordmenn svart at de støtter høyreekstrem vold. Det tilsvarer 150.000 nordmenn, ifølge C-Rex.

Angrepet 22. juli 2011 var nøye planlagt og umenneskelig brutalt. Det var et angrep på demokratiet generelt, og på arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet og AUF spesielt.

Kampen mot disse kreftene er ikke vunnet. Den pågår hver dag. Det skylder vi ofrene.