Axel Fjeldavli

Sangen har en kjent melodi. En krig ute i verden, energisjokk her hjemme.

I 2022 strupte Russland gasseksporten etter angrepet på Ukraina. Nå har invasjonen av Iran blokkert Hormuzstredet, en av hovedveiene for olje og gass i verden.

Resultatet ser alle med bensinbil. Pumpeprisen har gått opp. Spørsmålet stiller seg selv:

Er dette den neste strømpriskrisen? Og hvis man kunne innføre Norgespris på strøm – en subsidiert fastpris på 70 øre per kilowatt-time – hvorfor ikke Norgespris på bensin? Eller i det minste kraftige kutt i bensinavgiftene?

Spørsmålet er rimelig. Men trass sine åpenbare likheter, er det én fundamental og helt avgjørende forskjell på strømpriskrisen og stigende bensinpriser nå: omfanget.

Siden invasjonen av Iran har bensinprisen økt med fire kroner. For en gjennomsnittlig bilist er det 240 kroner i måneden. Det er ekte penger.

Men under strømpriskrisen kunne en vanlig familie få 2000 kroner større strømregning. Hver måned. Det var brutalt. Derfor var det riktig med et så kraftig svar som Norgespris den gangen. Svaret bør være et annet nå.

Likevel lurer storslegga i bakgrunnen i den politiske debatten: flate avgiftskutt, brede subsidier, statlig støtte til mange som har mye fra før. Både til venstre og til høyre for midtstreken er det partier som vil kutte drivstoffavgiften permanent.

Det er en ærlig diskusjon. Men midlertidige kutt i drivstoffavgifter er ikke det mest treffsikre tiltaket mot den veksten i bensinpris som har kommet nå.

Svarene bør være mer målretta, og handle om rettferdighet.

Se heller til Berlin. Da bensinprisene steg i Tyskland etter Iran-invasjonen, ble oljeselskapene kalt inn på teppet: Kan dere forklare hvorfor prisene stiger mer i Tyskland enn andre steder?

BP hadde ikke et godt svar. Shell hadde ikke et godt svar. Lederne for både Sosialdemokratene og Kristendemokratene i Tyskland beskyldte bensinselskapene for å ta ut ekstra profitt etter invasjonen av Iran. Det ville i så fall ikke være første gang.

Det samme så man under Gulfkrigen på starten av 1990-tallet. I Frankrike innførte man et midlertidig profitt-tak for bensinstasjonene den gangen.

Her er det regjeringen i Norge bør begynne med: Gå bensinselskapene nøyere etter i sømmene.

Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum tok opp den tyske modellen med finansministeren forrige uke. Oljeprisen har steget, men har den steget like mye som prisen på pumpa? Er vi sikre på at selskapene ikke legger litt ekstra på marginene, i trygg forvissning om at alle skylder på krigen?

Vi fortjener å vite helt sikkert at prisen er ærlig, at godene fra bensinprisveksten er rettferdig fordelt.

Og så: Det som gjør 240 kroner ekstra i måneden til en tung bør, er ikke summen i seg selv, men at privatøkonomien er trang i utgangspunktet.

Alenemora som har lang pendlervei og lav inntekt sliter ikke primært fordi bensinprisen stiger, men fordi marginene hennes er små. Løsningen på dette fordelingsproblemet er ikke statlig styring av alle priser som stiger, men mer rettferdig fordeling.

Ja, det er mulig å gjøre mer for de som er avhengige av bilen. Og her finnes ulike svar.

Noen vil si: Sett ned prisen på bussen. Andre vil si: Øk skattefradraget mer for de som må pendle med bil. Begge delene er målrettede tiltak. Ingen av delene bør være off the table.

Men det viktigste svaret er det trauste: Legg til rette for gode lønnsoppgjør. Ha ambisjoner for velferden. Hold orden på økonomien i stort. Noen ganger er det trauste også det som er sant.

Dette er en bensinpris-test som samfunnet må bestå. Samfunnet må være sånn at vi tåler at priser kan svinge. I bunn og grunn handler det om en kjerne av det sosialdemokratiske prosjektet gjennom hele etterkrigstiden:

Å skape et samfunn som har så små forskjeller at markedet blir en tjener for fellesskapet, ikke en herre over vanlige folk.

Jonas Bals

Nylig besøkte jeg det svenske bygningsarbeiderforbundet Byggnads og LO i Värmland.

Värmland var den delen av Sverige der fascismen første gang fikk et politisk uttrykk, da veterinæren, fylliken og fascistføreren Birger Furugård grunnla Svenska nationalsocialistiska frihetsförbundet i 1924.

Mens jeg var i Karlstad var nyhetsbildet preget av at Liberalerna, en gang kjent som det sosialliberale Folkpartiet, for første gang åpnet for regjeringssamarbeid med Sverigedemokraterna (SD).

Kort tid etter var alliansen et faktum: På en felles pressekonferanse med Jimmie Åkesson ble SD-lederen bokstavelig talt omfavnet av Liberalernas leder Simona Mohamsson.

Så langt tyder mye på at det kan ha vært et dødskyss for partiet hennes.

Flere av mine verter tolket omfavnelsen som nok et jordskred, på en høyreside som ikke lenger ser ut til å ha noen forsvarsverker igjen mot de autoritære og illiberale kreftene ytterst til høyre.

Mange husker fortsatt Moderaternas leder, statsminister Ulf Kristersson, som for få år siden ga et løfte om at han aldri skulle samarbeide med SD, «om så Sverige gick åt skogen».

Det var et løfte han ga til holocaustoverleveren Hédi Fried, som mistet begge foreldrene sine i Auschwitz, og som etter husbesøket fra Kristersson fortalte at «han bedyrade att han aldrig, aldrig kommer att gå med på något samröre med SD. Han lät mycket övertygande. Vi skildes åt i god vänskap».

Når man åpner svenske aviser nå, er det som om det står et iskaldt gufs opp fra sidene. Man møter ord som «tonårsutvisningar», og leser om de svenske søstrene Darya og Donya, som måtte avbryte sykepleierutdanningen for å bli deportert til Iran – et land svensk UD anbefaler at man ikke reiser til.

Eller om en barnefamilie i Forsbacka som nå risikerer deportasjon fordi faren i familien tjener 4000 kroner for lite i måneden. Eller om Tidö-regjeringens forslag om å senke den kriminelle straffealderen til 13 år, eller Jimmie Åkessons forslag om å omdøpe Kriminalvården til Straffverket. Und so weiter.

«Tidö-Sverige», som det heter på folkemunne, er et helt annet Sverige enn det nabolandet mange nordmenn fortsatt tror vi har.

Det er et land der LO mistet hundretusenvis av lavtlønte medlemmer etter at Moderaterna – «det nye arbeiderpartiet», som de kalte seg selv – gjennomførte sine nyliberale reformer for 15-20 år siden. Det er et land der fellesskolen for lengst er en saga blott, og der store skole-konsern driver med utdanning som om det var business.

Et land der store deler av arbeidslivet er ødelagt av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, og der integreringspolitikken har blitt erstattet med beinhard straffepolitikk; et svar på en like beinhard og brutal organisert kriminalitet, som har fått blomstre i det deregulerte og segregerte svenske klassesamfunnet, der de sosiale forskjellene har eksplodert og milliardærene yngler i takt med fattigdommen nederst i pyramiden.

I Norge burde vi snakke mer om slike svenske tilstander, og forsøke å lære av dem. Helt siden arbeiderbevegelsens barndom har svenske og norske arbeidere stått i nær kontakt med hverandre, utvekslet erfaringer og støttet hverandre.

Vi har søkt lykken på tvers av landegrensene – de mange bygningsarbeiderne jeg møtte i Värmland, hadde for eksempel alle hatt perioder der de arbeidet på norske byggeplasser – og mange har utvekslet erfaringer om faglig organisering og kamp.

Svenske og norske arbeidere har mange ganger vært solidariske når det har vært nødvendig: Vi har skrevet ut ekstrakontingent for å bistå hverandre under langvarige arbeidskonflikter, og i 1905 bidro svenske arbeideres trussel om generalstreik og militærstreik til at unionsoppløsningen gikk fredelig for seg.

Under den største og mest dramatiske arbeidskonflikten i norsk historie, storlockouten i 1931, hadde LO i Norge trolig ikke klart å stå imot arbeidsgivernes forsøk på å påføre oss en knockout, om det ikke hadde vært for den støtten vi mottok fra utenlandske – og særlig svenske – fagforeningskamerater.

Dessverre er det lenge siden vi samlet oss på tvers av landegrensene til skandinaviske arbeiderkongresser, slik det lenge var vanlig å gjøre. Men fortsatt samles vi til møter og konferanser, og fortsatt forsøker vi å lære av hverandre.

I slutten av mai kommer for eksempel svenske organisasjonsarbeidere til Folkets hjørne i Oslo, for å dele sine erfaringer med å organisere migrantarbeidere innen bygg, renhold og landbruk. Og mange norske fagforeningsfolk kommer de neste ukene og månedene til å ta turen over grensen, for å bistå våre kamerater i en skjebnesvanger valgkamp.

Det var altså i et slikt ærend jeg var invitert til Värmland nå nylig.

Våre svenske venner ville blant annet høre hva vi har gjort for å snu den mangeårige negative trenden med søking til yrkesfag, hva vi har gjort med solidaransvar for lønn, med bemanningsbransjen og med kriminalisering av lønnstyveri, og hva vi gjorde for å forhindre at norske milliardærer kjøpte valgresultatet i fjor.

De fikk blant annet høre om oljearbeideren Asle Olsen, som egenhendig gjorde den jobben norske medier burde ha gjort med å faktasjekke all desinformasjonen om formuesskatt, om Snorre Reins innsats mot «Gutta» og Øystein Stray Spetalen på Tiktok, og om den lange og seige kampen for innkjøpsregler á la Skiens- og Telemarksmodellen i norske kommuner – med nettopp de organiserte bygningsarbeiderne som en viktig pådriver.

Å bli invitert på slike reiser er en anledning til å heve blikket og reflektere over hva det er man selv gjør – både hva man gjør feil, og hva man gjør riktig.

Når jeg skulle forsøke å oppsummere noen av disse lærdommene for svenske bygningsarbeidere, lød de fem viktigste erfaringene som følger:

• Vær forberedt på å kontre desinformasjon – og ta striden der den foregår.

• Finn gode konflikter, snakk om folkemakt mot pengemakt  – og rett sinnet riktig sted.

• Vis at politikk betyr noe, helt konkret – også i arbeidslivet.

• Finn bunnplanken – snakk om urettferdighet med den indignasjonen og sinnet det fortjener.

• Stå opp mot rasisme, kvinnehat og frykt, og vaksinér mot troen på Supermann – at vi aller er vår egen lykkes smed.