Staale Andre Bergersen

For mens en lektor i barneskolen i KS-området får et sentralt lønnstillegg på over 30.000 kroner, er en lektor ved et universitet eller en annen statlig utdanningsinstitusjon, i likhet med alle andre statsansatte, ikke sikret én eneste krone i sentralt tillegg.

Hele lønnsrammen i staten skal fordeles lokalt. Det betyr i praksis at den enkelte ansatte blir avhengig av lokale prioriteringer, lokale forhandlinger og lokal økonomi.

Noen kan komme godt ut. Andre kan ende opp med lite eller ingenting. Det er ikke en solidarisk lønnspolitikk. Det er en politikk som flytter risikoen fra fellesskapet og over på den enkelte arbeidstaker.

Det er vanskelig å forklare hvorfor en lektor i kommunen skal være sikret et betydelig sentralt tillegg, mens en lektor i staten må håpe på at arbeidsgiver lokalt prioriterer akkurat deres gruppe i forhandlingene med de tillitsvalgte. Begge har høy utdanning. Begge har ansvar for opplæring, faglig utvikling og kvalitet. Begge bidrar til samfunnets viktigste investering: Kunnskap.

Forskjellen er ikke verdien av arbeidet. Forskjellen ligger i tariffsystemet.

I KS-området har man fortsatt et system der sentrale tillegg sikrer hele laget. I staten har arbeidsgiver, i samarbeid med Unio og Akademikerne, presset fram en løsning der alt skal forhandles lokalt. Det er en utvikling som svekker fellesskapet, svekker forutsigbarheten og svekker den solidariske lønnspolitikken.

Det mest skuffende er at dette skjer under en Arbeiderparti-ledet regjering.

Jeg undrer meg oppriktig over hva Arbeiderpartiet ville sagt om dette oppgjøret dersom partiet satt i opposisjon. Ville de hyllet et resultat der statsansatte lærere og undervisere ikke var sikret et eneste sentralt tillegg? Ville de kalt det rettferdig at lønnsutviklingen fullt og helt overlates til lokale forhandlinger? Ville de ment at dette styrker fellesskapet?

Jeg tviler.

Derfor er det også vanskelig å høre statsråd Karianne Tung uttrykke stor tilfredshet med resultatet. For hva er det egentlig å være fornøyd med? At staten har klart å presse fagbevegelsen inn i en løsning uten sentrale tillegg? At ansatte med høy utdanning og viktige samfunnsoppgaver ikke er sikret lønnsutvikling gjennom sentrale grep? At solidariteten er skjøvet ut til fordel for lokal konkurranse?

Dette er politikk som mange ville forventet fra en høyreside-regjering. Ikke fra en regjering som sier den bygger på arbeiderbevegelsens verdier.

Fagbevegelsen må våge å si det tydelig: Når staten som arbeidsgiver blir det eneste store tariffområdet i Norge som ikke vil sikre alle ansatte lønnsutvikling, bryter det med grunnleggende prinsipper om solidaritet, fellesskap og rettferdig fordeling.

Likelydende avtaler og felles forhandlinger i staten var viktig. Det var et krav mange har kjempet for lenge. Men prisen ble høy. Altfor høy. Når sentrale tillegg forsvinner, forsvinner også noe av selve tryggheten i tariffsystemet.

For Skolenes landsforbund handler lønnspolitikk ikke bare om prosenter og rammer. Det handler om verdsetting av arbeid. Det handler om at utdanning skal lønne seg. Det handler om at de som underviser, veileder og bygger kompetanse i staten, ikke skal behandles som en salderingspost.

En lektor er en lektor, enten arbeidsplassen er en barneskole, en videregående skole, et universitet eller en statlig utdanningsinstitusjon. Staten burde gå foran som en ansvarlig arbeidsgiver. I årets oppgjør gjorde staten det motsatte.

Det bør bekymre langt flere enn de statsansatte selv.

Ingunn Gjerstad

Formålet med EUs forløpar, Kull- og stålunionen i 1951, var handelssamarbeid. Med Romatraktaten av 1957 vart det ein tollunion og felles marknad der varer, tenester, kapital og arbeidskraft kunne bevege seg fritt.

Formålet om å gjere EU til verdas mest konkurransedyktige økonomi, opp mot USA og Asia, vart forsterka i Lisboa-strategien i 2000.

Euro-LO, Europas sosialsektor- og miljøorganisasjonar kom i ein felles uttale i mars 2006 med denne omtalen av EU: «EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.»[1]

I november i fjor kom Euro-LO med ein krass rapport som oppdaterer stoda i medlemslanda kva angår vekst og utvikling. Den viser at arbeidarane får mindre og mindre av det som blir skapt i EU. 

Rollar i folkestyret

Fagrørsla har fleire rollar i folkestyret. Vi forhandlar og bidreg til å sikre velferd for oss alle og at arbeid vert utført forsvarleg. Dei politiske institusjonane i nasjonalstaten og arbeidsgjevarsida er for oss partar der vi får til gode kompromiss mellom arbeid og kapital.

Mitt faglege nei kviler på motstand mot at EUs arbeidslivspolitikk handlar om det motsette, konkurranse mot botnen. At arbeidsfolk skal konkurrere om lågast mogeleg pris og vilkår for arbeidskrafta si.

Alle sin kamp mot alle står i konflikt med organisert arbeidsliv, der ein forhandlar løn og vilkår kollektivt. Vår metode bidreg til mindre sosiale forskjellar og ryddige forhold og halvparten her i landet er med i fagforeiningar.

Når EUs politikk legg opp til å blande lovovreguleringer inn i forhandlingssystemet, særleg gjennom minstelønnsdirektivet, vert vi svakare. Då vert det og dårlegare oppslutning om fagorganisering. 

Deltaking i val etter klasse

Ei anna rolle som særleg vi i LO tek på oss er at folk flest deltek i folkestyret, bruker stemmeretten og vel politikarar som fattar vedtak som treff basisbehova våre som innbyggarar. Ei stemme tel like mykje uansett kor mykje du tener og har i formue.

Ved norsk medlemsskap i EU, vil makt og påverknad i viktige saker kome lenger unna oss. Det kan bli fleire som opplever å ikkje kunne påverke samfunnsutviklinga.

I vala til EU-parlamentet, der norske parti vil få om lag 14 medlemer utifrå folketalet, var det ved siste val i 2024 om lag 50 prosent som deltok.

I stortingsvala våre deltek om lag 80 prosent av dei som har stemmerett, og vi kjem høgt på FNs demokratiindeksar.

Om mange mister trua på stemmesetelen, vil dei som freistar å kjøpe seg politisk innflytelse få meir makt.

I valkampen i fjor såg vi det i stort omfang. Tre kampanjeorganisasjonar finansiert frå næringsliv og arbeidsgivarsida støtta opp om høgresidas valkamp. Deira kampanjar kom med feilaktige påstandar og reknestykke om t.d. skattepolitikken regjeringa har.

I Norge har vi prosessar no som skal regulere aktivitet som gir meir påverknad for dei med pengar, for å unngå svekka demokrati.  

Interessepolitikk via lobbymakt

Institusjonane i EU har vidopne dører for lobbyverksemd. For å halde oversikt og regulere næringsliv likt i eit så stort område som EU er, trengs det store ressursar.

Næringslivslobbyistar kjem ofte inn som «ekspertar» tidleg i politikkutviklinga. Dei tek både kompetanse og sterke pengeinteresser med seg inn i arbeidet.

Når EUs formål og politiske prosjekt er å sikre frie marknader og konkurranse, kan det vi i fagrørsla reknar som viktig arbeidarvern og velferd kome i vegen for konkurranseevna. Det ser vi og i rapporten frå Euro-LO.

Britiske OXFAM kom nyleg med ein viktig rapport om at pengar gir politisk makt.

For fagrørsla er internasjonal solidaritet ein grunnstein

Vi støttar fagleg kamp i andre land. Vi påverkar partia her når det gjeld nasjonal og internasjonal politikk. Eit døme er at tre veker etter at dei tre største byane i Norge hadde «anerkjenn Palestina som stat» 1.mai i 2024, opplevde vi at regjering og storting gjekk inn for saka.

Det er noko tyngre å få slutt på oljefondets investeringar i Israel, tross LOs kongressvedtak og vår bruk av politisk streik i fjor. Men fondets totale portefølje i Israel er redusert frå 61 selskap frå utgangen av juni 2025, til 29 ved utgangen av året.

Den europeiske unionen er organisert etter formålet sitt. Å sikre fri flyt av varer, tenester, kapital og arbeidskraft. Ein konkurranseøkonomi ovanfor resten av verda gir tøffare konkurranse mot botnen, og ikkje eit godt organisert arbeidsliv.

Fagorganiserte i EU-land ber oss stå utanfor og samarbeide over grensene om våre felles formål. Slik kan vi bidra til meir demokrati, fellesskap og solidaritet.

 (Innlegget er redigert ned frå artikkel i Vett 1.26, utgitt av Nei til EU)