Steinar Holden

I et intervju i FriFagbevegelse kommer Roger Bjørnstad med en rekke utsagn som jeg mener trenger et svar.

Mitt innlegg i Aftenposten og intervju i FriFagbevegelse omhandler hvordan frontfagsmodellen skal forstås ved et inflasjonsmål, der jeg mener at det er viktige mangler i Roger Bjørnstads beskrivelse.

Jeg drøfter ikke den faktiske rentesettingen og lønnsveksten, så dette er ikke ment som kritikk av resultatet av lønnsforhandlingene.

Bjørnstad sier at «det er en misforståelse at frontfagsmodellen ikke er forenlig med inflasjonsmålet.  

Direkte sitat: – Det er riktig at vi legger til grunn den langsiktige utviklingen i eksportprisene og ikke inflasjonsmålet innenlands. Men siden inflasjonsmålene er det samme i våre eksportmarkeder som i Norge, er dette helt forenlig med inflasjonsmålet til Norges Bank, sier han.»

Jeg er enig med Bjørnstad i at frontfagsmodellen er forenlig med inflasjonsmålet, men det forutsetter at lønnsdannelsen også tar hensyn til inflasjonsmålet.

Bjørnstad sier at når inflasjonsmålet er det samme i våre eksportmarkeder som i Norge, så vil dette fungere. Men det er den faktiske inflasjonen som har betydning, ikke inflasjonsmålet.

Det er til liten hjelp at inflasjonsmålene er de samme, dersom den faktiske inflasjonen er klart høyere i Norge.

Hvis høy inflasjon fortsetter, uten at pengepolitikken responderer på det, så kan det føre til at kronekursen svekkes og den høye lønns- og prisveksten forsterkes.

Bjørnstad sier at det jeg sier «står i motstrid til det vi konkluderte med i rapporten til Frontfagsmodellutvalget.» Dette er jeg helt uenig i.

Samspillet mellom lønnsdannelse og pengepolitikk omtales bl.a. på side 57-58, se sitat i faktaboksen.

Her står det bl.a. at det er sentralbanken som «vurderer hvilken styringsrente som er best egnet til å oppfylle mandatet om lav og stabil inflasjon og høy og stabil produksjon og sysselsetting»

Bjørnstad sier at «renta ikke er i stand til å få ned inflasjonen, siden den har opphav i utlandet.» Dette er misvisende.

Omfattende forskning finner at høyere rente bidrar til lavere inflasjon, og dette vil gjelde også dersom utenlandske kostnadssjokk var den utløsende årsaken til høyere inflasjon.

Dette gjelder også i den makroøkonomiske modellen NAM, som LO bruker i sine analyser.

---------------------------------------------------------------

Steinar Holden har skrevet innlegget som professor og tidligere utvalgsleder. Han er også eksternt medlem i rentekomiteen i Norges Bank, men synspunktene i dette innlegget er Holdens egne.

Kamzy Gunaratnam og Anniken Refseth

Transportkomiteen på Stortinget for Ap

Det går nå en kraftig debatt om regjeringens forslag i revidert nasjonalbudsjett om å be Stortinget om fullmakt knyttet til Mantena, det statlige selskapet som vedlikeholder togene våre.

Vi forstår godt at forslaget skaper uro – både blant ansatte og blant velgere som er glad i jernbanen.

Det som ikke snakkes om er at privatisering ikke et reelt alternativ - og vil skape flere problemer enn det løser.

Selskapet må bli på offentlige hender, med norsk spesialkompetanse, norsk eierskap og avgjørende hensyn til norsk beredskap.

Partiprogrammet til Arbeiderpartiet er tydelig: vi skal ha «en sterk statlig styring av jernbanesektoren» og «si nei til privatisering av persontrafikk, drift og vedlikehold på jernbanen.»

En fullmakt til å selge er muligheten til å ha styringa på Mantena i framtiden.

Som Torbjørn Støre, hovedtillitsvalgt i Mantena sier: «dette trenger ikke å bety annet enn at de vurderer flere alternativer» og fra Petter Trønnes i Norsk Jernbaneforbund: «Vi ser for oss at Norske tog er en aktuell kandidat.»

Privatisering er ikke et alternativ. Det er nettopp Frp og Høyres blåmaling av jernbanesektoren i forrige regjering som plager både Mantena og store deler av norsk jernbane fortsatt.

Som Jon Morten Thomassen på verksted i Marienborg sa da vi besøkte de ansatte forrige uke, så bruker de masse av tiden sin på «tull og tøys» – fakturaer, kontraktsforhandlinger og avklaringer – i stedet for å reparere tog.

Det er resultatet av at Høyre og Frp i sin tid splittet jernbanen opp i titalls selskaper, direktørtitler og kontrakter på kryss og tvers.

Det sprøeste er at Frp senest denne uken forsøkte seg igjen på et gammelt forslag om enda et selskap kalt «Nye Baner». Som om det er det jernbanen mangler. Mer byråkrati. Mer sløsing.

Det aller siste norsk jernbane trenger nå, er flere direktører kommunikasjonsrådgivere og utredninger fra konsulenter. Dette er alternativet – og det er helt uaktuelt.

Særlig fordi vi ikke er ferdig med forrige opprydding, som Arbeiderpartiet har jobbet iherdig med siden 2021.

• Vi har samlet styringen av jernbanen ett sted, i Samferdselsdepartementet.

• Vi har gitt jernbanen et fornyet samfunnsoppdrag i Nasjonal transportplan.

• Vi har stoppet nye konkurranser på Østlandet.

• Vi direktetildelte Sør-pakken til Vy da kontrakten med britiske Go Ahead gikk mot slutten og fikk EU på nakken.

Arbeiderpartiet er villige til å gå langt for en sterk og statlig styrt jernbanesektor.

Mantena-fullmakten er en del av jobben med å bli kvitt de blå og grå fingeravtrykkene til Listhaug og Søreide i norsk jernbane. Ikke et steg mot mer privatisering.