Kjell Werner

Når jeg nå går over i pensjonistenes rekker, er det fristende å gjøre opp status etter å ha fulgt rikspolitikken som journalist og kommentator i 33 år.

Fra Gro Harlem Brundtland regjerte til dagens Jonas Gahr Støre. Det blir kanskje mer en historietime enn en tradisjonell kommentar, men la gå.

Tro det eller ei, men mindretallsregjeringer har vært det mest vanlige.

Unntaket var Jens Stoltenbergs regjering fra 2005 til 2013 pluss ett av de åtte årene under Erna Solberg som statsminister. På 33 år har vi altså bare hatt flertallsregjeringer i ni år.

Og det er heller ikke noe nytt at Stortinget herjer med regjeringen, slik tilfellet er nå under Jonas Gahr Støre. Bare spør Thorbjørn Jagland, som styrte fra høsten 1996 til høsten 1997.

Klokelig ble det et nytt og mer disiplinerende system for budsjettbehandling i Stortinget i kjølvannet av Jaglands trøblete år.

Ved valget i 1993 fikk Arbeiderpartiet 36,9 prosent av stemmene, et godt resultat sett med dagens øyne. Gro Harlem Brundtland kunne regjere videre og fikk vedtatt budsjettet for 1994 med støtte fra KrF. 

Senterpartiet gjorde det rekordbra i 1993 og fikk den nest største gruppa på Stortinget. Men Sp var mer opptatt av å markere seg politisk enn å oppnå konkrete resultater. Uttellingen kom året etter, ved at nei-siden vant folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap.

Høsten 1996 trakk Gro Harlem Brundtland seg, og Thorbjørn Jagland tok over som statsminister. I stortingsvalget året etter valgte Jagland en risikofylt strategi. Han gjorde det klart at han ville gå av dersom Ap ikke fikk samme oppslutning som sist, altså 36,9 prosent. Ap fikk 35 prosent, og Jagland trakk seg. 

En generaltabbe, som banet vei for Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering bestående av KrF, Sp og Venstre. Denne regjeringen er mest kjent for kontantstøtten til smårollinger, og lite annet. 

Våren 2000 var begeret fullt for Ap og Høyre, som felte Bondevik-regjeringen på gasskraftsaken. Dermed ble Jens Stoltenberg statsminister. Hans første regjering satt bare halvannet år, for Ap gikk på en skikkelig smell ved valget i 2001. Velgerne likte ikke hva de så. Det ble rett og slett for mye av det gode. 

Men godt for landet ble det i mine øyne. Og jeg nevner i rask rekkefølge: Statlig overtakelse av sykehusene, delprivatisering av Statoil, moms på tjenester, handlingsregelen for oljepengebruk og inflasjonsmål for Norges Banks rentepolitikk.

Det ble borgerlig flertall ved valget i 2001, og dette la grunnlaget for Kjell Magne Bondeviks andre mindretallsregjering. Så kom Jens Stoltenbergs rødgrønne flertallsregjering, som satt i åtte år fra 2005 til 2013. 

Da ville velgerne ha noe nytt. Resultatet ble åtte år med Erna Solberg. Hun vil bli husket for at hun tok Frp inn i regjeringsvarmen. I 2021 ble det igjen et nytt skifte, til Jonas Gahr Støre. Og han fikk fortsette etter valget i 2025, med fire rødgrønne partier som støtte i budsjettpolitikken.

Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre har én ting til felles: De tapte alle sine første valg, men lyktes på andre eller tredje forsøk. Dette bør være et tankekors for nykommere som prøver seg i 2029.

I mine 33 år som rikspolitisk pressemann er det én politiker som har «fulgt meg» hele tiden:

• Erna Solberg, som ble valgt inn på Stortinget allerede i 1989.

• Carl I. Hagen var aktiv nesten hele perioden.

• Det samme gjelder langt på vei Jens Stoltenberg, for jeg må jo regne med tiden som Nato-sjef.

Jeg bør også nevne Jonas Gahr Støre, men han har ikke vært politiker hele tiden. Han startet som embetsmann og en slags læregutt under Gro Harlem Brundtland. Ordentlig Ap-mann ble han jo først som stabssjef hos Jens Stoltenberg i 2001.

Hverdagen for politikere og journalister har endret seg mye på 33 år. Som stortingsreporter opptrådte jeg i starten mer refererende enn det som er tilfellet for dagens journalister. Det var samtidig viktig å få lekkasjer fra partienes gruppemøter.

I dag kjemper politikerne om å «komme først på», for enhver pris. Før var det viktigst å komme ut med det beste av egen politikk.

En Ap-bauta som Kjell Opseth hadde ikke klart seg i dagens politiske virkelighet. Han fenget ikke i TV-ruta, men kuttet i stedet svinger for å få resultater i form av vei og jernbane. Og lyktes med det.

En annen stor forandring er at kontrollkomiteen på Stortinget har fått stor makt. For stor, mener jeg. Riksrevisjonen har også tiltatt seg enda flere oppgaver. I tillegg har det blitt for mange tilsyn og ombud.

Opposisjonspartier fremmer stadig flere egne forslag. Disse ender ofte opp i såkalte anmodningsvedtak som regjeringer må bruke mye tid og krefter på å kvittere ut.

Når politikere trår feil personlig, ropes det i større grad «Korsfest, korsfest». Det siste halvåret er det tre rikspolitikere som har stått fram med sine alkoholproblemer. Dette er selvsagt noe aktørene på Stortinget må ta alvorlig. 

Situasjonen var imidlertid verre før, selv om det ikke er noen trøst. Det er nok å nevne vannhullet Tostrupkjelleren tvers over gata, et for lengst nedlagt utested. I dag er Stortinget nærmest en avholdslosje i forhold til gamle dager, forteller en stortingspolitiker med lang fartstid.

Oljepengerikdommen er den store forandringen på 30 år. De første to milliardene var det Sigbjørn Johnsen som satte inn på Oljefondet i 1996. I år bruker politikerne svimlende 580 milliarder kroner til mange, mer eller mindre, gode formål. Hver fjerde krone på statsbudsjettet er ei oljekrone.

Mange norske velgere tror, som bortskjemte unger, at vi kan bevilge oss ut av enhver utfordring. Oljeformuen har slik sett blitt en hemsko for fornuftig omstilling i det norske samfunnet.

Her hviler det et stort ansvar på de tradisjonelle styringspartiene. I parentes bemerket: Det er lenge siden Ap og Høyre hadde flertall i det norske parlamentet. Samtidig er det klare politiske skillelinjer som ikke bør viskes ut.

Det går en klar linje mellom Gro Harlem Brundtland og Jonas Gahr Støre. «Nye oppgaver må først og fremst finansieres gjennom omfordeling på budsjettene», sa Gro i finansdebatten før jul i 1993. Det er som å høre læregutten Jonas i 2026.

Når noe prioriteres opp, må andre ting prioriteres ned. Finansminister Jens Stoltenberg er ofte en god pedagog. Han må brukes for alt han er verdt, før han forsvinner til jobben som venter i München. Deretter må Jonas Gahr Støre følge opp i kjent Gro-stil.

Om Jonas faktisk stiller til valg i 2029, gjenstår å se.

Til rikspolitikere i alle partier vil jeg si: Utfordringene står i kø. Lykke til på reisen. Takk for følget.

Kristian Skard

Hvor farlig er egentlig splittelsen i det rødgrønne laget? Vil det kunne true Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støres plan om å sitte som statsminister gjennom hele stortingsperioden?

Svaret avhenger hvorvidt de rødgrønne partiene evner å bli enige om budsjettene og andre avgjørende saker for regjeringen, men like viktig er det om det eksisterer et regjeringsalternativ.

Det har alltid vært en avgjørende brikke ved politiske dramaer i Stortinget – fins det et alternativ?

I dag er et borgerlig regjeringsalternativ ikke-eksisterende. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum kan plage Arbeiderpartiet så mye han vil og danne flertall på kryss og tvers i Stortinget.

Det samme gjelder for SV, Rødt og MDG. Regjeringen kommer trolig til å bli sittende og heller jobbe seg igjennom vanskelighetene. De borgerlige partiene er ikke klare til ta over regjeringsmakten.

Men det er én setning som kan snu opp ned på hele situasjonen.

Det er hvis Høyre-leder Ine Eriksen Søreide sier følgende: «For Høyre er det naturlig at det største borgerlige partiet får statsministeren». 

En skulle kanskje tro dette er et selvsagt standpunkt, men slik er det ikke. For Søreides plan er å slippe å si dette før man nærmer seg valgkampen i 2029. Det er en setning full av magi. Den kan både true statsminister Jonas Gahr Støre, men også fungere som en livsforsikring for Ap-regjeringen.

I Stortinget har Arbeiderpartiet 53 representanter. Frp har 47 og er nær dobbelt så stor som Høyre med 24 representanter. Som det klart største borgerlige partiet, vil Frp åpenbart lede et eventuelt borgerlig regjeringsalternativ i denne stortingsperioden.

Men det er først når Høyre sier seg villig til å stille seg bak Sylvi Listhaug som statsministerkandidat, at et borgerlig alternativ oppstår.

Med et definert regjeringsalternativ ledet av Listhaug, der Høyre er med, vil jakten på Jonas Gahr Støre starte. Kaster han kortene, eller tvinges til å gå av, vil en Listhaug-regjering få prøve seg.

Samtidig vil frykten for Sylvi Listhaug som statsminister etter alt å dømme virke disiplinerende på de rødgrønne partiene. Da det nok vil være en for stor kostnad å bidra til at Støre-regjeringen går av.

Foreløpig vil ikke Høyre-lederen svare på om hun vil åpne for eller utelukke Listhaug som statsminister. Alle spørsmål av den art, besvares med at det er lenge til stortingsvalget i 2029. Høyre unngår bevisst å snakke om inneværende stortingsperiode.

Senest i et VG-intervju forrige uke, der Venstres Abid Raja ba om en slik avklaring fra Høyre-lederen. Ine Eriksen Søreide sendte nestleder Ola Svenneby ut for å svare. Svaret ble intetsigende babbel.

Høyre-ledelsen ønsker selvsagt ikke å bli junior-partner i en Frp-ledet regjering. Planen er å bruke tiden frem til valget i 2029 til å ta igjen Frps forsprang.

Samtidig er jeg sikker på at Høyres velgere ikke vil akseptere at ledelsen lar en mulighet til regjeringsmakt fare.

Ville en Frp-ledet regjering kunnet overleve i Stortinget etter at en Støre-regjering har gått av? Tja. Det kommer først og fremst an på hva Senterpartiet velger å gjøre i en slik situasjon. Det partiet går inn i de fleste flertallsmuligheter.

Selv om stortingsvalget ga rødgrønt flertall, er dagens storting først og fremst preget av at mange ulike kombinasjoner av partier gir flertall.

Et borgerlig regjeringsalternativ avhenger så klart også av hva Sylvi Listhaug tenker. Planen er å bygge seg størst mulig frem til Stortingsvalget i 2029, og så bli kronet som statsminister for en Frp/Høyre-regjering. Men det er ingen trygg plan.

Listhaug kan risikere at Søreide leder det største borgerlige partiet etter neste stortingsvalg. Da vil det ha vært en tabbe av Frp-lederen å ikke ha forsøkt seg i denne perioden.

Høyre og Frp har nemlig byttet på å være det største borgerlige partiet i flere tiår. Om vi teller fra stortingsvalget i 1997 da Frp for første gang ble større enn Høyre, har de to partiene vært størst fire ganger hver.

I flere perioder kunne man se det på utsmykningen av det store møterommet i 4. etasje i Stortinget, som det nest største partiet brukte som grupperom. Høyre-legenden Carl Joachim Hambro ble i 1997 plukket ned av veggen og erstattet med maleri av Frps grunnlegger Anders Lange.

For høyrefolk på Stortinget var dette direkte smertefullt. Men enda verre var det da Frp ble større enn Høyre i 2005.

Etter en stund dukket det opp et helt nytt oljemaleri i det store grupperommet – et portrett av Carl I. Hagen. Da rant det fullstendig over for fine høyrefolk – blant annet tidligere stortingsrepresentant og den meget respekterte Inge Lønning.

Høyre fant en regel om utsmykning i Stortinget og brukte den til å kreve maleriet fjernet. Da var det tross alt bedre med Anders Lange.