Maja Sojtaric

Forestill deg en landsdel i Norge, der det er et kraftoverskudd og attpåtil skitbillig strøm. Det må være attraktivt å bygge industri i en slik landsdel, tenker du?

Det er rikelig med plass, gigantiske forsvarsinvesteringer og enormt behov for folk.

For en drøm, tenker du!

Heldigvis har du Statnett som lar det bli med drømmen. For Statnett har ikke sett det som samfunnsøkonomisk lønnsomt å styrke strømnettet i den landsdelen på mange, mange år.

Det som var lønnsomt, var å legge strømforbindelsen mellom Hamang i Bærum og Smestad i Oslo i tunnel under bakken. Det skulle opprinnelig bygges ut med 11 kilometer med kraftlinjer. Men protestene ble så store fordi eiendommene var så forbaska verdifulle.

Dermed bestemte Støre-regjeringen prompte at man heller skulle bygge kabel i tunnel. Prisen? Den hoppet fra 800 millioner for kraftmaster til 7,2 milliarder for kabler i bakken. Enn så lenge.

Og det fordi eiendomsbesittere i Bærum ikke skulle tape 1,4 milliarder i verdier. Snakk om subsidiering. 

Støre-regjeringa kan altså lytte til hva folk på bakken forteller dem. Dessverre er det langt fra bakken i nordområdene til det nye regjeringskvartalet i Oslo.

Statnett har forsømt kritisk infrastruktur i landets viktigste strategiske område. De eier både sentralnettet, og har ansvar for at det skal henge sammen med resten av kraftsystemet.

De kunne forsømme seg, fordi politiske beslutninger som det tar noen få måneder å fatte for Oslo og Bærum, tar minst 30 år å fatte for det samfunnsøkonomisk unyttige nord.

Nå stenger Statnett køa for industri i nord helt uten politisk debatt. Det vil legge den strategisk viktige landsdelen brakk.

Nord i Nordland, Troms og Finnmark, Lofoten, Helgelandskysten kan knapt et nytt hotell få mulighet til å koble seg på nettet.

For ikke å snakke om kraftkrevende industri.  

Nå, når Arbeiderpartiet og Senterpartiet har koblet Melkøya på dette nettet. Nå når Røkke og Open Ai kobler Europas største datasenter til dette nettet. Nå er det ikke plass til noe mer. Nå setter Statnett kroken på døra.

Det bør ikke overraske en kvart politisk rådgiver i det skinnende regjeringstårnet i Akersgata, hvis dette blir en katastrofe for Arbeiderpartiet i nord. Den vil knagges umiddelbart på Støres prestisjeprosjekt i Hammerfest, og det tomme Kraftløftet som fulgte med. 

Kraftløftet der regjeringen lovet å bygge ut vindkraft i Finnmark for å kompensere for Melkøya, for så å glemme det man selv har sagt. 

«I dag tok Statnett livet av all utvikling nord om Svartisen», skriver strømleverandøren min, Troms Kraft, i en pressemelding.

Det er ikke ofte trauste kommunale strømselskaper tar til de store ordene. Men Troms Kraft har advart siden 2021 at dette kom til å skje. Systemet som Statnett har ansvar for har skrantet lenge.

Kraftoverskuddet i Nord-Norge produseres nemlig sør i Nordland. Det må fraktes over store avstander, gjennom et dårlig dimensjonert nett der hele 10 prosent av effekten forsvinner i løse lufta.

Det gjør kritisk kraftforsyning til de norske nordområdene ekstremt sårbart. Man må bygge både bedre nettkapasitet og mer kraft nord for Saltfjellet, skal man fikse dette. Men da må regjeringen kontant beslutte at Statnett skal ta fatt på oppgaven. 

Det er grunnleggende arbeiderpartipolitikk: Bygg kritisk infrastruktur!

Regjeringen får nå en ny kraftkrise i fanget. Den burde ikke overrasket noen. Flere advarte om at tilstanden i hele kraftnettet var dårlig belyst i forbindelse med Kraftløftet.

Analysene på belastningen på nettet som Statnett leverte da var altfor svake, mente folk på bakken. Selv om man bygget ned halve Finnmark med vindmøller, var nettet for dårlig til å frakte den krafta. Sentralnettet manglet, og regionalnettet haltet.

Nå ser vi at folk på bakken hadde rett.

Dette får store konsekvenser for den politiske gjennomføringsevnen til Støre-regjeringen. Man kan ikke be havbruksnæringen å kutte klimagassutslipp med 30 prosent, for så å si at de ikke får lov å koble seg på strømnettet.

Man kan ikke pushe grønn omstilling uten strøm. Man kan ikke forvente elektrifisering av havner, når man knapt har effekt i nettet til å elektrifisere busser.

Politikken må henge på greip.

Regjeringa må ta ansvar. Det betyr at de også må ta ansvar for utbygging av vindkraft nord for Ofoten.

Tiden der Terje Aasland dyttet over beslutninger knyttet til denne kritiske ressursen på ordførere i små og utarma kommuner i nord, er over. Denne kampen må han selv ta, på Stortinget og med sine samarbeidspartnere.

Vi har dessverre et storting som ikke bryr seg om akutte beredskapsproblemer i Norge. De er altfor opptatt av å kutte avgifter på drivstoff til å se at strømraset i nord også vil treffe dem i ryggen.

Jeg frykter at regjeringen ikke er handlekraftig nok til å ta kraftkrisa i nord til stortinget og løse den.

Dette angår sikkerheten for hele landet. Vi kan ikke ha bom stopp i all utvikling i Norges strategisk viktigste landsdel, som er navet for forsvaret av havområdene i nord. Det er dette forsvaret som gjør Norge til en arktisk stormakt i Nato.

Det viktigste et land må gjøre for å sikre seg selv, er å sikre egen energiforsyning.

Ikke engang Ramsund orlogsstasjon fikk plass i Statnetts kø. Der måtte regjeringen gripe inn for å instruere Statnett om å prioritere forsvarets behov. Likevel må man endre en hel energilov for å gjøre dette. Ting tar tid.

Hvis noe skjer med en alliert ubåt i Barentshavet, kan vi trøste oss med at det tar fem døgn å seile forbi Ramsund og til Bergen for reparasjon.

Statnett har fått en uforholdsmessig stor makt over forsvar, industri og utvikling i nordområdene. Det er uholdbart.

Jonas Gahr Støre risikerer å gå inn i historien som statsministeren som skrudde av strømmen i nord og lukka døra med ræva.

Det bør bekymre nordområdepolitikkens far.

Morgan Alangeh

Alle vil si noe om renta. Det er ikke rart. Styringsrenta i Norge er på det høyeste siden finanskriseåret 2008. Den er høyere enn vi er vant med, og høyere enn nesten alle våre naboland.

I både Sverige og Danmark er styringsrenta på under to prosent. Effekten av en høy rente har vi blitt godt kjent med. Dyre boliglån, trang økonomi og en byggebransje i krise.

Da blir det fort fristende å si noe om renta, og gjerne si at den skal ned.

Statsminister Jonas Gahr Støre gjorde nettopp dét i valgkampen da han lovet «lavere rente for alle» på de nå kjente plakatene på trikken.

Kritikken av dette har han ikke fått høre enden på. For så snart noen sier noe om renta, blir det kaos.

Hvorfor er det egentlig sånn?

Helt grunnleggende handler det om hvem som faktisk setter renta. I Norge skilles den økonomiske politikken i to: finanspolitikken, og pengepolitikken. Finanspolitikken er alt som handler om skatter, avgifter og offentlig pengebruk, og styres av regjeringen og stortinget gjennom statsbudsjettet.

Pengepolitikken handler derimot om renter og den norske kronen. Ansvaret for å utføre pengepolitikken ligger ene og alene hos sentralbanken vår, Norges Bank. Det er de som helt uavhengig setter renta.

Det er bred enighet om at sentralbanken fungerer best når den er uavhengig.

Erfaringen tilsier at når politikerne setter renta, ender vi bare opp med høyere inflasjon. Så rentepolitikken skal ligge hos Norges Bank, og ikke på Stortinget.

Men betyr dette at ingen andre skal få lov til å si noe om renta? Selvfølgelig ikke. For det første så er sentralbanken uavhengig, men ikke ufeilbarlig.

Så en faglig debatt om hvorvidt sentralbanken gjør riktige vurderinger både skjerper og løfter den faglige kvaliteten til sentralbanken.

Men også politikerne har en helt naturlig rolle i rentedebatten. Selv om finanspolitikken og pengepolitikken er adskilt, så påvirker de hverandre i høyeste grad.

Om skatter og avgifter går ned, eller offentlig pengebruk går opp, legger dette press på økonomien og bidrar til at rentene settes opp. Så selv om det er indirekte, har politikerne stor innflytelse over rentene.

Det var også dette Støre lovet med «lavere rente for alle», som var satt opp mot «skattekutt for de få». Han lovet selvfølgelig ikke at USA og Israel ikke skulle starte en ny krig i Midtøsten og sende oljeprisene til himmels. Ei heller lovet han at den globale inflasjonen skulle ned.

Hans løfte var at i en verden hvor mange ting legger press på at renta skal opp, skal regjeringen lage rom for at renta skal ned. Den skulle i alle fall ikke opp på grunn av milliarder i udekte skattekutt for de aller rikeste i samfunnet.

Sagt på fagspråket lovet Støre at Arbeiderpartiets prioritet i finanspolitikken skulle være å ha en lav budsjettimpuls slik at renten kunne gå ned, alt annet likt.

Så stod det ikke «relativt lav budsjettimpuls i statsbudsjettet» på trikken. Det stod «lavere rente for alle».

Dette var nok et forsøk på å presentere ansvarlig politikk på en tydelig måte i en ellers populistisk tid.

Men om vi skal være så tabloide at vi gir terningkast på kommunikasjonen til Støre her, så ville han nok ikke ha fått en sekser. Ikke en femmer heller. For det er vanskelig å forklare at dette teknisk sett ikke var et løftebrudd, når renta tross alt ikke har gått ned.

Men selv om løftet kanskje var dårlig forventningsstyring for velgerne, så har det vært god forventningsstyring overfor resten av Stortinget. Arbeiderpartiet har signalisert tydelig at i alle budsjettforhandlinger, så er ansvarlig pengebruk en høy prioritet for dem.

Mens de andre rødgrønne partiene tar med seg sine prioriterte saker og ønskede satsinger, tar Arbeiderpartiet med seg krav om måtehold. Her leverer de på valgløftet de prøvde å kommunisere.

Interessant nok er det ikke Arbeiderpartiet som har vært mest opptatt av å snakke om renta på denne måten heller. Det er faktisk Høyre.

Under de første årene av regjeringen Støre var Høyre spesielt opptatt av å ha lavere budsjettimpuls nettopp for å få ned inflasjonen og rentene. Dette var også en helt legitim kritikk.

Derfor er det litt synd at de nå ser ut til å ha snudd. Med et stort Frp uten magemål i finanspolitikken, ville høyresiden hatt godt av et Høyre som opptrådte som et styringsparti.

Om de derimot prøver å utkonkurrere Frp om å være Frp, så er det lite håp om det.

Derfor er det ikke beroligende at Høyre over bordet støttet et udekket forslag om milliarder av kroner for lavere bensin- og dieselpriser, eller at de kopierer Frps svindyre formuesskatt-politikk uten tanker om inndekning.

Høyre ser ut til å ha glemt sin egen kritikk.

Så hvem har lov til å si noe om renta? Egentlig ganske mange. Om noe, så burde flere si noe om den. Spesielt partier som utformer finanspolitikken sin.