Camilla Haakstad

Tillitsvalgt Fagforbundet Bardu

Som helsefagarbeider på sykehjem står jeg hver dag tett på mennesker som trenger tid, ro og nærhet. Mennesker som trenger å bli sett.

Men altfor ofte må jeg – og mine kollegaer – gå videre før vi får satt oss ned. Før vi får lyttet. Før vi får vært det mennesket vi ønsker å være i møte med andre.

Vi har omsorg, varme og medfølelse. Vi bærer på historiene. På ensomheten. På redselen. På de siste stundene i et liv. Og vi bryr oss – mer enn vi alltid får vist.

Det handler ikke om vilje. Det handler om rammer.

Vi er for få på jobb. Tiden strekker ikke til. Og det er beboerne som betaler prisen.

Dette er hverdagen for meg og helsefagarbeidere over hele landet. Det handler ikke om enkeltpersoner – det handler om systemet vi jobber i.

Dette må på plass

Vi trenger:

• Riktig bemanning og flere hele, faste stillinger

• Lønn som gjenspeiler ansvar, kompetanse og belastning

• Reelle muligheter for faglig utvikling

• Nok tid til å gi forsvarlig og verdig omsorg

Helsefagarbeidere er ryggraden i kommunehelsetjenesten. Uten oss stopper eldreomsorgen – samtidig som behovet bare øker.

Hvis vi ikke får bedre vilkår, vil det bli enda vanskeligere å rekruttere og beholde fagfolk i årene som kommer.

Konsekvensene er alvorlige: Vi får mindre tid til hver enkelt, dårligere kvalitet og en tjeneste som ikke klarer å møte behovene i et samfunn med stadig flere eldre.

Jeg trenger ikke applaus.

Kollegaene mine trenger ikke applaus.

Vi trenger handling.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å satse på helsefagarbeidere.

Spørsmålet er om vi har råd til å la være – når det er de mest sårbare som betaler prisen.

Andreas Bellika

Det handler ikke bare om tall på et budsjett. Det handler om folk. Om belastning. Og om hvem som faktisk skal gjøre jobben framover.

Jeg jobber tett på ansatte i kommunen hver dag, og det jeg ser, er ikke dårlig økonomistyring, men ansatte som blir strukket lenger og lenger, samtidig som kravene øker.

Flere oppgaver, høyere forventninger og strammere rammer. Dette handler ikke om enkeltkommuner som gjør en dårlig jobb. Det handler om rammer som gjør det vanskelig å levere gode tjenester.

Mange hadde forventninger om at en regjering med tette bånd til fagbevegelsen skulle styrke kommuneøkonomien tydeligere. Det har ikke skjedd i tilstrekkelig grad.

I stedet skyves presset nedover i systemet og ut på de ansatte. Til slutt er det ikke mer å hente.

Dette er ikke bare en kommunal utfordring. Det er en arbeidslivsutfordring. Uten sterke kommunale tjenester stopper arbeidslivet opp.

Barnehage, skole og helse- og omsorgstjenester er ikke tilleggstjenester. Det er selve grunnlaget for at arbeidslivet fungerer.

Når disse tjenestene svekkes, rammer det resten av arbeidslivet direkte. Folk må gå tidligere fra jobb, være mer borte, eller rett og slett ikke få hverdagen til å gå opp.

Det mange opplever nå, er at barnehager må stenge tidligere eller holde avdelinger stengt på omgang. Foreldre må forlate jobb på kort varsel, vakter må dekkes inn, og belastningen skyves over på kolleger.

Da er det ikke bare kommunene som betaler prisen. Det er hele arbeidslivet som tar regninga.

Vi står samtidig midt i en utvikling der det blir vanskeligere å rekruttere og beholde folk i de yrkene vi er mest avhengige av. Det er ikke tilfeldig. Belastningen over tid blir for stor.

Folk blir ikke værende, ikke fordi de ikke vil, men fordi det ikke går an å stå i det.

Når folk ikke blir værende, mister vi ikke bare kapasitet. Vi mister erfaring, fagmiljø og stabilitet.

Det rammer tjenestene, men også resten av arbeidslivet. Arbeidsgivere får større utfordringer med drift, og presset på de som er igjen øker.

For hva skjer når du ikke får barnehageplass? Når du ikke får den hjelpa du trenger hjemme? Når tjenester bygges ned eller blir vanskeligere å få tak i? Da flyttes belastningen over på folk og inn i arbeidslivet.

Dette er grunnen til at kommuneøkonomi ikke er en særinteresse for offentlig sektor. Det er en felles interesse for hele fagbevegelsen.

Vi kan ikke snakke om behovet for arbeidskraft og et velfungerende arbeidsliv, uten samtidig å snakke om grunnmuren det hviler på.

Vi kan ikke løse dette ved å presse mer ut av de samme folkene. Vi må gjøre det motsatte: sørge for at det går an å stå i disse jobbene, at det er nok folk, og at tjenestene holder et nivå som gjør at resten av arbeidslivet fungerer.

Derfor er ikke sterke kommuner en utgift. Det er en forutsetning for at arbeidslivet i det hele tatt skal fungere.