Jon Oddvar Holthe

«Her kan det hende at man må inn og jobbe på kveldstid, dagtid, lage undervisning på sommeren.»

Utspillet var ikke en glipp. Det var ikke en løs formulering. Det var Tor Arne Gangsø i KS som i Klassekampen valgte å sette tonen før årets forhandlinger.

Og nettopp der ligger problemet.

Dette er ikke bare et utspill om arbeidstid. Det er et utspill som gjør det vanskeligere å starte årets forhandlinger.

Tariffoppgjør handler først og fremst om tillit. Man går inn med uenighet, men også med en felles forståelse av at dette skal løses rundt bordet.

Når arbeidsgiver på forhånd går ut offentlig og åpner for å flytte arbeidstid til kvelder og skolefrie perioder, skjer det motsatte: Tilliten bygges ikke – den svekkes.

Det skaper uro og usikkerhet, og gir et dårligere utgangspunkt for alle parter. Frontene skjerpes unødvendig før man i det hele tatt har satt seg ned.

Signalet til lærerne er tydelig: Dette er noe vi må være forberedt på. Det er ikke en invitasjon til dialog, men et varsel – et varsel vi i Skolenes landsforbund tar på alvor.

Samtidig må vi være tydelige på hva dette egentlig handler om.

Når Tor Arne Gangsø snakker om arbeid på kveldstid og i skolefrie perioder, peker det i en klar retning: KS ønsker mer fleksibel arbeidstid, økt styringsrett og større tilpasning til behov.

Men behovet er ikke problemet. Mangelen på ressurser er problemet.

Fullføringsreformen krever mer oppfølging, tettere arbeid og sterkere lag rundt elevene. Det løses ikke ved å spre lærernes arbeidstid utover flere deler av døgnet og året. Det løses ved å styrke skolen.

Alt annet er å skyve ansvaret over på dem som allerede står i jobben.

Dette treffer hardt fordi lærere allerede opplever et høyt arbeidspress. De vet hva som kreves, og hva som mangler. Når svaret blir å omfordele arbeidstid i stedet for å tilføre ressurser, er det ikke rart at reaksjonene kommer.

Vi ser også forslag om å svekke lærernormen. Vi ser at midler flyttes fra øremerking til frie rammer. Vi ser press på det kollektive avtalesystemet. Og rett før forhandlingene kommer dette utspillet.

Dette er ikke enkeltstående hendelser. Det er en tydelig retning: fra fellesskap til fleksibilitet, fra forutsigbarhet til styring, fra lærerens autonomi til produksjon.

Konsekvensene kjenner vi. Når rammene blir løsere, blir det ikke mer rettferdig – det blir mer ulikt.

Da handler det ikke bare om forskjeller i arbeidstid, men om forskjeller mellom skoler. Til slutt er det ikke lærerens innsats eller elevens vilje som avgjør, men hvor du bor og hvilke prioriteringer som gjøres lokalt.

Hvis dette er inngangen til forhandlingene, har man allerede gjort jobben vanskeligere enn nødvendig. Gode løsninger i tariffoppgjør skapes ikke gjennom utspill i media, men gjennom tillit, respekt og en felles forståelse av hva som står på spill.

Den forståelsen burde vært utgangspunktet. Ikke dette, Tor Arne Gangsø.

Djevat Hisenaj

Pensjonsspørsmålet er viktig, men det som bekymrer meg er lommeboken til medlemmene jeg representerer i Hotell, restaurant og uteliv. Hva kommer de til å sitte igjen med etter årets lønnsoppgjør?

Vil de merke at de får bedre råd, eller vil de henge etter når alle utgiftene spiser opp de få kronene oppgjøret ga dem?

Jeg forventer og krever at forbundet mitt leverer og viser at de er der for medlemmene og gir dem den lønnsveksten de fortjener.

Jeg forventer mye mer enn det hovedoppgjørene har gitt de siste årene.

Det er dyrt om dagen, faktisk har alt vært dyrere siden pandemien, og de som jobber i såkalte lavlønnsyrker har ikke lenger en lønn å leve av. Det er verken rettferdig eller verdig et land som ser på seg selv som en velferdsstat.

Jeg er stolt av medlemmene jeg representerer, de er hardtarbeidende og utgjør en forskjell hver eneste dag. Nå er det deres tur til å få en økonomi som utgjør en forskjell i hverdagen.

I de senere årene har matprisene økt, drivstoffprisene og strømprisene – og det fortsetter å øke kraftig.

Alle trenger vi mat på bordet, det er en nødvendighet. Enkelte mener at bil er luksus, men bilen er også en nødvendighet for mange. Mange kommer seg ikke på jobb uten å bruke bilen.

Når drivstoffprisene øker såpass mye som de gjør nå, vil det tære på en allerede tøff økonomi for mange. Det er ikke for alle å bare parkere bilen og komme seg til jobb på andre måter.

Årets lønnsoppgjør er nødt for å veie opp for alle disse økningene slik at medlemmene faktisk får en real lønnsvekst og merker at økonomien blir bedre.

Strømprisene har det vært mye snakk om, de er fortsatt høyere, selv med Norgespris.

Når vi vet at det koster så lite som noen ører å produsere strømmen, da skjønner enhver at strømmen uansett er dyrere enn den burde være.

Jeg mener også at regjeringen, som er styrt av Arbeiderpartiet svikter. Det kan virke som at de er mer opptatt av å diskutere om det skal serveres øl under VM framfor å diskutere de viktige sakene som utgjør en forskjell.

Når det sagt, burde Arbeiderpartiet ha inkludert de som jobber i utelivet i en slik beslutning før de i det hele tatt begynte å finne løsninger på egen hånd. Det lønner seg sjeldent.

Denne problemstillingen viser igjen hvor viktig næringen er for det sosiale i samfunnet, likevel er det de som blir hengende etter lønnsmessig.

Poenget med det jeg skriver er at denne næringen er viktig, ikke bare for meg som stolt jobber med dem hver dag, men for hele samfunnet.

Likevel blir ikke denne næringen anerkjent godt nok verken når det kommer til lønnsoppgjør, eller når det kommer til de viktige diskusjonene.

Jeg har i lang tid vært et stolt medlem av Arbeiderpartiet, men det Arbeiderpartiet jeg var så stolt av – Hvor har det blitt av? De som skal kjempe for vanlige folk.

Dere er med på å øke forskjellene i landet, når dere sitter og ser på at lønnsoppgjøret år etter år blir spist opp av høyere levekostnader som dyrere mat, strøm, renter og drivstoffpriser.

Andre land klarer for eksempel å sette ned matmomsen, ha tak på drivstoffprisene. Hvorfor klarer ikke Norge det samme?

Vi går snart en travel sommer i møte, eller gjør vi egentlig det? Næringen medlemmene mine jobber i, er avhengig av at folk har råd til å feriere i Norge. Men med økte priser – vil folk ha råd til det?

Her er det flere konsekvenser som må tas på alvor.

Jeg tenker også på medlemmene mine som har gått av med pensjon, er uføre fordi de har slitt seg ut i yrket, ufrivillig arbeidsledig, de som går på AAP – Hva med alle dem?

De får ikke økt lønn i årets lønnsoppgjør, men prisene er like høye for dem. Vi skal alle ha et verdig liv og ha muligheten til et godt liv.

Jeg forventer og krever at årets lønnsoppgjør sprenger grensene og at medlemmene mine kjenner det i lommeboken sin.

Jeg krever også at mitt Arbeiderparti sørger for at prisene på særlig mat og drivstoff senkes. Det er eneste måten mine medlemmer vil ha utnytte av det jeg forventer blir et godt oppgjør.