Arne Rødby

Konserntillitsvalgt LO i Aker Solutions

Rune Sundt Larsen

Klubbleder Fellesforbundet Kongsberg Defence & Aerospace

For oss i fagbevegelsen, så har det alltid vært viktig å stå sammen og slutte opp om norsk industri og norske arbeidsplasser samt nasjonal sikkerhet når det trengs, og nå trengs det.

I spørsmålet om anskaffelse av langtrekkende presisjonsild, som nå ligger til behandling i Stortinget, har Forsvarsmateriell kastet ut det europeiske alternativet fra KNDS, til fordel for et sør-koreansk alternativ.

KNDS har invitert til samarbeid med norsk industri (Aker Solutions og Kongsberg Defence & Aerospace med dets nettverk av underleverandører) for produksjon, vedlikehold og videreutvikling av systemet og dets kapasiteter i et europeisk perspektiv.

Istedenfor for å ivareta norske interesser, ved å bygge opp våre egen forsvarsindustri og understøtte Kongsbergs enestående teknologi på navigasjonssystemer og missiler, så velger man det man tror er et billigere system, levert raskere.

Noe man ikke vet med sikkerhet, i og med at det europeiske systemet er kastet ut av konkurransen før den er begynt. Dette er dårlig industripolitikk, dårlig sikkerhetspolitikk og en svært dårlig fagligpolitisk beslutning for norsk industri.

Å bli en del av den europeiske løsningen vil for norsk forsvarsindustri være av historisk sikkerhetspolitisk betydning.

Lærdommen fra Ukraina, årevis med global verdikjedeproblematikk etter koronapandemien, samt stormaktenes inndeling av verden i «interessesfærer», viser at strategisk viktige anskaffelser må kontrolleres fra vårt eget kontinent.

Avhengigheter på leverandørsiden må gjensidig knyttes til våre allierte i nærområdet. Dette er også fremhevet av NUPI og forankret i Norges nasjonale sikkerhetsstrategi, som vektlegger samarbeid med europeiske allierte.

Kontroll over innovasjon og produksjon i Norge og Europa, styrker robustheten i fred, krise og krig.

Strategisk nasjonal industri, er også garantien her for at man skal kunne holde et slikt system som langtrekkende presisjonsild moderne og oppdatert over tid. Kun om det utvikles og holdes relevant over tid innehar det reell avskrekkingsevne.

Ved å samarbeide om et europeisk system, vil man også sikre at Norge kan delta i utviklingen av det kommende felles europeiske øko-systemet for langtrekkende ild, ELSA (European Long-Range Strike Approach).

Den siste tiden viser hvor kritisk det nå er at Europa samler seg og bygger reell industri-kapasitet for eget forsvar der langtrekkende ild per i dag er et kritisk kapasitetsgap.

Dette gir Norge en mulighet til støtte våre europeiske allierte ved å kunne tilby norsk høyteknologi samtidig som industrien forblir et viktig verktøy for den nasjonale sikkerheten vår, slik Stortinget har bestemt.

Fagbevegelsen i Norge har tradisjon for å bruke politikken for å sikre eierskap, teknologi og arbeidsplasser som er viktige for Norge på lengre sikt.

Vi vet, at skal man evne å bygge opp en solid industri i Norge, som kan erstatte både asiatiske og amerikanske leverandører, så må det politisk vilje til. Dette arbeidet begynner ikke i morgen. Det må begynne i dag.

Anskaffelsen av langtrekkende presisjonsild bør derfor pauses, beslutningsgrunnlaget oppdateres og anskaffelsen videreføres på et mer solid grunnlag.

Prestisje må vike for klokskap, og beslutningstakerne bør se de lange linjene i norsk sikkerhets- og industripolitikk.

Kristian Skard

Sosialdemokratiet kan ikke i lengden være bekjent av en samfunnsutvikling med rekord i oljepengebruk samtidig som de sosiale forskjellene øker.

2025 kommer til å gå inn i historien som et helt oppsiktsvekkende år i norsk politikk. Ved inngangen til året var statsminister Jonas Gahr Støre fullstendig nederlagsdømt.

Torsdag holdt han nyttårstalen. Han er sterkere enn noen gang – både som statsminister og partileder.

Selvtilliten i Arbeiderpartiet ved dette årsskiftet er formidabel. Om det er fortjent og om det vil vare, vil vi se tegnene på i 2026. Det er ikke valgår, men det vil likevel bli avgjørende for Støre-regjeringen og samarbeidet på rødgrønn side.

Etter den store oppturen i 2025, er det ikke mange i Ap som i dag tenker på samarbeid med andre partier. Statsminister Støre ønsket seg ikke engang en samarbeidsplattform. Men denne alenegangen er risikabel.

Gro Harlem Brundtland klarte utrolig nok å sitte i over 10 år som regjeringssjef for en ren Ap-regjering i mindretall. Men det var en annen tid, og ikke minst, det var Gro.

Etterfølgeren Thorbjørn Jagland valgte å kaste kortene etter et år som statsminister. Han mente samarbeidsforholdene i Stortinget i 1997 var blitt for vanskelige og satte sitt kjente 36,9-ultimatum til velgerne.

Og om mulig, gikk det enda dårligere for Jens Stoltenberg i hans første år som statsminister. Ved valget i 2001 gikk Ap på tidenes smell, 24,3 prosent. Det dårligste stortingsvalget i manns minne, til tross for at regjeringen hadde fått stort politisk gjennomslag.

Er det noen som burde huske den tiden godt, er det nettopp Jonas Gahr Støre. Han var stabssjef på Statsministerens kontor, og Stoltenbergs sjefstrateg. Strategien slo så feil som den kunne.

2026 vil vise om Støre-regjeringen klarer å utvikle en bærekraftig samarbeidsform med SV, MDG, Senterpartiet og Rødt, partiene som utgjør stortingsflertallet.

Budsjetthøsten ble, for å si det forsiktig, mer rotete enn den burde være. Det var som et dårlig skihopp. Ingen var i tvil om at regjeringen til slutt ville lande. Men hjelpes så rotete og talentløst det ble – fra ovarenn til landing.

Kommende revidert budsjett og neste høsts budsjettforslag for 2027, må sitte langt bedre. Ikke minst må det vise en retning for hvordan den rødgrønne siden skal samarbeide i årene fremover.

I tillegg til samarbeidsspørsmålet, er det ett tema som fortjener langt større oppmerksomhet i norsk politikk generelt og fra Arbeiderpartiet og venstresiden spesielt.

Det handler om den svært høye oljepengebruken, og særlig misforholdet mellom pengebruken og manglende bekjempelse av fattigdom og økende sosiale forskjeller i Norge. Her må regjeringen levere bedre.

Ap-ledelsen uttrykte nylig, formulert av nestleder Tonje Brenna, en bekymring for at det var for mye moralisme på venstresiden. Når det kommer til behandlingen av de som sitter nederst ved bordet, burde bekymringen heller være om det moralske kompasset til Arbeiderpartiet og venstresiden er godt nok.

Å bruke nær 600 milliarder oljekroner i statsbudsjettet for 2026, samtidig som matkøene vokser, de sosiale forskjellene biter seg fast og vi ser en urovekkende utvikling med absolutt fattigdom i Norge, er faktisk ikke til å tro.

Særlig når stortingsflertallet består av Ap, SV, Rødt, MDG og Sp.

Folk vil ha politikk. Valgdeltakelsen ved høstens stortingsvalg var på 80 prosent. Vi må tilbake til 80-tallet for å finne like sterke tall. Da må politikerne komme på banen med politikkutvikling og reformer. Dette må særlig gjelde det viktigste i politikken: Det å skape et bedre liv for alle.

En UNICEF-rapport fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, kunne i høst dokumentere at halvparten av alle aleneforsørgere sliter med å ha råd til nok og sunn mat til barna sine. Mange har måttet hoppe over måltider eller latt være å kjøpe nødvendige matvarer. Dette gjelder særlig for familier med lav inntekt og de som mottar sosialhjelp.

Ulikhetsbarometeret til forskningsstiftelsen Fafo viser at ulikheten i Norge har økt de siste 20 årene. Middelklassen er redusert i antall, mens det har blitt flere fattige og flere rike.

Frelsesarmeens fattigdomsbarometer som ble offentliggjort i november, viser at lavinntektsgruppene opplever at situasjonen deres er forverret det siste halvåret. Blant de husstandene som oppgir å ha lavinntekt, peker de dårligst stilte på at de enten dropper måltider eller legger seg sultne for å spare penger.

SSBs fattigdomsstatistikk viser at mer enn en halv million mennesker i Norge tilhører lavinntektsgruppen. Her er det i underkant av 100.000 barn. Da de nyeste tallene kom i fjor, viste det seg at antallet fattige barn hadde gått noe ned (6400 færre barn i vedvarende lavinntekt).

Representanter for regjeringen kunne med rette vise til at tiltak hjelper, som økt barnetrygd. Og la oss virkelig håpe at det går rett vei. Nye tall fra SSB kommer i vinter.

Men resultatene er likevel for dårlige og andre rapporter viser som nevnt, at det går motsatt vei. Regjeringen skal være forsiktig med å slå seg på brystet med sine økonomiske prioriteringer. Ser vi tallene på barnefattigdom i Norge opp mot bruken av oljepenger, er det svært lite å skryte av.

For 15 år siden, i perioden 2008 til 2012, var andelen barn i SSBs fattigdomsstatistikk rundt 8 prosent, mot dagens 9,9. Før dette igjen, var tallet enda lavere. Og hva var oljepengebruken i 2008? 52,6 milliarder kroner.

Nå bruker altså regjeringen mer enn ti ganger så mye oljepenger, likevel er andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt høyere enn for 15 år siden.

Det er vanskelig å måle fattigdom, og mange feilkilder kommer når perioder skal sammenlignes. Personer med innvandrerbakgrunn og enslige forsørgere er overrepresentert. Men en ting er helt sikkert. Denne regjeringen, i likhet med tidligere regjeringer, gjør en for dårlig jobb på dette feltet.

For å bruke en kjent frase fra Jens Stoltenberg når han skal omtale noe han virkelig mener er ille, «dette er dobbelt usosialt». Ja, den manglende sammenhengen mellom høy oljepengebruk og manglende fattigdomsbekjempelse er dobbelt usosialt, minst.

• For det første er det direkte urettferdig at statens penger ikke i større grad går til de som trenger det mest.

• For det andre er det denne gruppen som rammest hardest når høy oljepengebruk bidrar til prisøkninger.

• For det tredje er det nettopp denne gruppen som vil rammes hardest når konjunkturendringer i fremtiden fører til at oljepengebruken må strammes inn.

Oljepengebruken er nå så høy at justeringer vil få store budsjettvirkninger. Da forslaget til statsbudsjett ble presentert 15. oktober var summen økt til 579,4 milliarder. Og etter budsjettforhandlingene hadde regjeringen vært på en ny tur i oljefondet, og hentet ytterligere 4,6 milliarder.

Men det stopper ikke der. Uten at det har skapt noe særlig debatt, har regjeringen for andre året på rad, også hentet sparepenger i Statens pensjonsfond Norge, Folketrygdfondet. Denne gangen 12,3 milliarder.

Vokser oljepengebruken som tidligere år, kan vi ha passert 600 milliarder allerede ved revidert budsjett i vår. Ja, her ligger det både penger til Ukraina og andre svært viktige formål, men like fullt: 

Regjeringen må i kommende år vise en vilje og evne til politikkutvikling som i langt sterkere grad bidrar til å redusere sosial urettferdighet og fattigdom i Norge.