Kjell Werner

Det er tradisjon for at statsministeren eller finansministeren stiller i første muntlige spørretime etter framleggelse av statsbudsjettet. Men i høst uteble både Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg ved denne korsveien.

Statsministeren hadde gyldig forfall, siden han var opptatt i møte med Ukrainas president på Gardermoen. Finansministeren hadde derimot en mer diskutabel unnskyldning, for han var på boklansering i Sverige. 

Jens Stoltenberg dukket riktignok opp i Stortingets vandrehall og snakket villig med pressen, men det er ikke det samme som å møte i stortingssalen for å svare på spørsmål fra landets fremste folkevalgte. Regjeringen viste i realiteten forakt for Stortinget, og det i en situasjon der kritikken haglet. 

Men onsdag stilte imidlertid Jens Stoltenberg opp for å bli grillet av opposisjonen. Der var det i stor grad nye temaer som ble brakt på bane. Frp-leder Sylvi Listhaug nøyde seg med å si at regjeringen kom med «åpenbare usannheter» i valgkampen. Så valgte hun å se framover med kjente Frp-saker. 

Statsministerens taktikk, i den grad det var planlagt, om at både han og finansministeren skulle skulke første spørretime på Stortinget fungerte i så måte godt som lynavleder.

Tiden leger ofte sår. Men Senterpartiets flokk hadde slett ikke glemt usannhetene. Maren Grøthe pekte på et nytt alvorlig løftebrudd fra regjeringens side.

«Et bygderan», var Grøthes karakteristikk av å innføre grunnrenteskatt også for småkraftverk. Jens Stoltenberg dekket seg bak at forslaget bare er sendt på høring, ikke fremmet som en konkret endring. Samtidig argumenterte han kraftfullt for at det er en god idé med slik skattlegging. 

Bakteppet var jo det faktum at både statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Jan Christian Vestre villedet velgerne på tampen av valgkampen. Støre lovet at det fortsatt skulle være gratis ferje, selv om regjeringen allerede hadde kuttet dette i statsbudsjettet som skulle legges fram kort tid etterpå.

Og i en valgkampvideo sto Vestre fram og proklamerte at Ap-regjeringen ikke bare ville gi gratis ferjetilbud, men at det også skulle bli redusert studiestøtte i flere kommuner enn det som faktisk lå inne i det ferdigsnekrede statsbudsjettet. Videoen ble publisert 2. september, seks dager før valget. Intet mindre enn en skandale.

Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum tente på alle plugger da denne bløffen ble avslørt under Jens Stoltenbergs offentliggjøring av statsbudsjettet. Sp-lederen varslet at partiet ikke ville sette seg til forhandlingsbordet før skandalen var rettet opp.

Ordet løgn florerte. Høyre-leder Erna var blant dem som brukte denne sterke karakteristikken. Jan Christian Vestre forsøkte seg først med bare å innrømme at han burde ha formulert seg litt annerledes.

I dette tilfellet dreide det om å spare en drøy milliard i et statsbudsjett på 2.200 milliarder. Små tuer kan velte store lass. Det gikk dessverre enda flere dager til før både Støre og Vestre omsider la seg flate og beklaget fadesen.

Snakk om å slepe beina etter seg i en situasjon hvor grasrota i Ap var i harnisk. Det var til slutt finanskomiteens Tuva Moflag som fikk den ubarmhjertige oppgaven med å rake kastanjer ut av Ap-bålet og love at de aktuelle budsjettkuttene skulle reverseres.

Det gikk åpenbart litt fort i svingene for Ap-toppene i innspurten av valgkampen, men dette er ingen unnskyldning. Dette er kort og godt utilgivelig amatørskap. Både Støre og Vestre burde ha visst bedre.

Dette får meg til å tenke på frasen «Løgn, forbannet løgn og statistikk». Den stammer fra statsmannen Benjamin Disraeli som levde på 1800-tallet. Han snakket om at det er tre former for løgn, og verst av dem er altså statistikk. En alternativ oversettelse er «Hvite løgner, svarte løgner og statistikk». 

Sosialøkonomen Jens Stoltenberg hadde for 36 år siden en kortvarig jobb i Statistisk sentralbyrå, før politikken for alvor tok ham. Denne statistikk-bakgrunnen inspirerte meg til å skrive «Løgn, forbannet løgn og politikk» i tittelen på denne kommentaren.

Det burde ha ringt noen bjeller hos finansminister Jens Stoltenberg da den famøse Ap-videoen gikk viralt. Og finansministeren burde ha fulgt bedre med da han var sammen med statsministeren på ferjetur over Boknafjorden. For det var der Støre i et intervju med lokalavisen Øyposten bekreftet at «gratis ferje skal det fortsatt være». 

I tidligere tider var det slik at løftebrudd fra politikere teoretisk kunne straffes med et og et halvt års fengsel, ut fra en lovparagraf som omhandlet «løgnaktige forespeilinger». Men Stortinget fjernet klokelig denne paragrafen i 2008. Begrunnelsen var at det var en sovende bestemmelse, som for øvrig gjaldt nordmenn flest og ikke bare politikere.

Arbeiderpartiet får nå som fortjent for urent trav i valgkampen. Tilliten er betydelig svekket.

Ifølge den ferskeste meningsmålingen har Ap nå bare 24 prosent av velgerne i ryggen. Det er fire prosentpoeng lavere enn resultatet i høstens stortingsvalg. Og Frp er landets største parti. 

Politikere må ikke fristes til å balansere på kanten til det usanne, enten det er svarte eller hvite løgner. Slik oppførsel straffer seg alltid.

Jonas Bals

Sommeren 2025 øynet mange amerikanere håp da Zohran Mamdani, en muslimsk innvandrer og demokratisk sosialist, klarte å vinne primærvalget til å bli demokratenes borgermesterkandidat i New York.

Mamdani gikk fra én prosents oppslutning på de første målingene til å slå motkandidater med enorme pengeressurser og sterke elitenettverk bak seg.

En sterk koalisjon

Suksessen ble av mange forklart med at han var god på TikTok, men viktigere var det at han greide å danne en koalisjon rundt seg som var bygd rundt populære saker som husleieregulering og økonomisk omfordeling, samt en klar stillingtagen for Palestina.

Mange av dem som samlet seg rundt Mamdani, gjorde det fordi de savnet et tydelig lederskap fra demokratene i kampen mot Trump.

I koalisjonen fantes det mange som allerede var godt organisert, i fagforeninger, menneskerettighetsorganisasjoner og ulike lokalsamfunn.

Det ble dessuten raskt tydelig at Mamdani ikke var alene: Flere steder i USA dukket det opp populære grasrotkandidater, som så det som et selvstendig poeng å fri seg fra de sterke pengeinteressene som har preget demokratene like mye som republikanerne.

Det ingen trodde var mulig

En av dem som først tvilte på Mamdani, var forfatteren og antifascisten John Ganz.

Men kort tid etter seieren skrev han at Mamdani hadde klart noe mange ikke trodde var mulig, nemlig å få liberale New York-jøder til å stemme på en propalestinsk muslim.

Men selvsagt gjorde de det, skrev han i etterpåklokskapens lys, fordi de innså at han ikke bygde kampanjen sin på hat, men på det motsatte.

Mamdanis budskap handlet ikke om å «vende tilbake til normalen» før Trump, men å skape endring. Programmet han samlet folk rundt, var ikke et status quo-program for å bevare det bestående, men en protestpolitikk som var «konstruktiv og positiv snarere enn hatsk og splittende», mente Ganz.

I en trumpsk verden var dette budskapet svært attraktivt for mange og svært ulike grupper av høyt motiverte velgere, som nærmest bare ventet på en anledning til å bli reaktivert – ikke bare ved valgurnene, men som aktivister.

Disse gruppene hadde ikke blitt permanent forført av høyresiden, de hadde bare ikke blitt mobilisert og aktivert av et progressivt alternativ», mente Ganz.

Så seg blinde på målinger

En av grunnene til at demokratene selv ikke hadde forstått dette potensialet, var at de stirret seg blinde på meningsmålinger og trodde at analyser av velgerdata kunne fortelle dem hva de skulle gjøre og mene.

Det de dermed glemte, mente Ganz, var at de politiske partienes kampanjer aktivt er med på å skape velgermassen.

Den politiske situasjonen – hva folk er opptatt av, hva de ønsker seg, hva de er redde for eller håper på – er ikke en statisk, faktisk situasjon som ikke kan endres.

Tvert imot er politiske suksesser basert på den stikk motsatte holdningen: en tro på at det går an å gjøre noe nytt, og at folk vil være med på å skape det nye.

Teksten er et bearbeidet utdrag fra boka Sammen bekjemper vi fascismen (Res publica 2025)