Kari Kristensen

Den polariserte pris- og dyrtidsbakken vi står i nå, skyldes ikke bare krig og uro i verden.

Den skyldes også noe langt mer hjemmelaget: en gradvis uspiselig delprivatisering som har pågått siden 1990-tallet. Som rust i bærebjelkene – usynlig lenge, men ødeleggende når det først gir etter.

Folk i byene peker på folk på bygda. Folk i bygdene hytter med neven mot folk i byene. Vi står i hver vår grøft og kaster småstein på hverandre, mens de store beslutningene som har formet denne situasjonen, får stå i fred.

Ingen sparker oppover. Vi diskuterer symptomer, ikke system.

For du var sur i påska du også, ikke sant? Krangler med hyttenaboen om strømpris, dieselpris, matpris. Sur på krigen. Sur på politikerne. Og ja – sur på Trygve Slagsvold Vedum.

For Vedum, den rødgrønne judasen som skulle beskytte folk flest, gikk til de borgerlige for å få regulert ned drivstoffprisene – uten å stille krav til bensinkjedene.

Resultatet? Prisene ble skrudd opp i forkant, som en butikk som dobler prisen før «salg». Markedet gjorde det markedet gjør: maksimerte profitt. Og politikken sto og så på. Vedum ga totalt beng i SVs forslag å sette en makspris på bensin og diesel.

Det er nettopp dette som er kjernen: Vi later som om markedet er et nøytralt værfenomen, noe vi bare må tilpasse oss. Men markedet er ikke været. Det er et system vi har valgt – og formet. Og i over tre tiår har vi valgt å gi markedet mer makt.

Nyliberalismen ble solgt til oss som en effektiviseringskur. Som å åpne vinduene og slippe inn frisk luft. Men det vi ikke ble fortalt, var at vi samtidig åpnet døra og lot verktøykassa forsvinne ut.

De politiske verktøyene for å styre priser, sikre tilgang og fordele goder, ble solgt, stykket opp og børsnotert.

Og mens nordmenn ble selvrealiseringsprosjekter, og ble mer opptatt av å pusse opp oss selv og våre egne hus, ble vårt store felles hus, Norge, delprivatisert, uten at vi la merke til det.

Ta Equinor. En gang var Statoil ikke bare et selskap, men et politisk instrument. Et verktøy for å styre energipolitikken. I dag er det et børsnotert selskap med et navn ingen forstår hvor fellesskapet eier en majoritet – men ikke kontrollen i praksis.

Markedslogikken har overtatt der samfunnslogikken en gang rådet.

Eller Circle K, som en gang var våre egne Statoil-stasjoner. Tenk det: Vi eide pumpene. Vi kunne i prinsippet påvirke prisene direkte. Nå eier vi kvitteringen – og klager på totalsummen.

Det samme mønsteret går igjen: Norsk Hydro, hvor staten gjennom en årrekke har redusert sin eierandel. Eller flyselskapet SAS, som tidligere ble eid av de norske, svenske og danske statene, men som ble delprivatisert gjennom børsnotering. 

Og glem for all del ikke Televerket vårt som ble omgjort til aksjeselskap og delvis privatisert gjennom børsnotering i 2000, og ble til Telenor. Nå eier vi, fellesskapet, kun halvparten av aksjene.

Litt etter litt har staten trukket seg tilbake og solgt seg ned som eier fordi «markedet vet best». Men markedet vet ikke hva som er best for fellesskapet – det vet bare hva som er mest lønnsomt.

Og så står vi der, overrasket, når regningen sendes til oss. Kvitteringen som sier «altfor dyrt».

Barnehagene våre er et annet eksempel på et åpenbart fellesgode som havnet på anbud. Vi bygde dem opp i fellesskap, som en grunnmur i velferdsstaten. Så åpnet vi for konkurranse og oppkjøp.

Resultatet? Skattepenger som skulle gå til barn og ansatte, finner veien til internasjonale såkalte equity-fond. Briter og amerikanere eier plutselig barnehagene våre. Vi snakker velferd som investeringsobjekt. Barndom som avkastning.

Det samme i helsevesenet. Tjenester finansiert av oss, levert av selskaper eid av fond langt unna. Det er som å betale for et måltid og oppdage at halvparten av pengene går til en usynlig mellommann.

Og toget? Har det i det hele tatt kommet til riktig tid etter at NSB, altså Norges Statsbaner, ble oppsplittet og endret til Vy i 2019? Husker vi jernbanereformen som ble iverksatt av Solberg-regjeringen som innebar økt konkurranseutsetting av togstrekningen?

Togbilletten er blitt dyrere og alle er sure.

Ingenting av dette er tilfeldigheter. Det er konsekvenser av en ideologi, og politikere og folk flest som har sovet i timen.

Nyliberalismen fungerer ikke som lovet.

• Den lover effektivitet, men leverer fragmentering.

• Den lover konkurranse, men skaper monopollignende strukturer.

• Den lover lavere priser, men ender ofte med det motsatte. Som en medisin med bivirkninger verre enn sykdommen.

Likevel fortsetter vi å foreslå mer av det samme. Selg Flytoget. Vinmonopolet. NRK. Statskog. Sykehusene våre og universitetene våre. Konkurranseutsett mer. Åpne flere markeder, sånn at vi alle kan stå og klage på prisen etter hvert.

Men alternativet finnes. Det er ikke engang radikalt – det er historisk. Renasjonalisering. Rekommunalisering.

Å ta tilbake kontrollen over det som er kritisk for samfunnet: energi, transport, velferd og naturressurser. Vi trenger ikke stoppe der. Vi kan gå videre, og ta eierskap over teknologien vi bruker også.

Og det er akkurat dette Arbeiderpartiet må ta jobben om å gjøre sammen med sine kamerater i SV, MDG, Rødt og Sp, før alt forsvinner til utenlandske oppkjøpsfond.

Det handler om styring. Om å ha verktøyene tilgjengelig når kriser oppstår. Om å kunne gripe inn når markedet løper løpsk. Og selverklærte styringspartier må vise at de er nettopp styringspartier som ikke overlater alt til et globalt marked, mens vi betaler prisen.

Ja, det vil koste. Men det er dyrere å la være. Det ser vi nå, hver gang vi fyller tanken, betaler strømregningen eller kjøper en togbillett.

Den mest dyrekjøpte erfaringen vi har gjort oss, var å delprivatisere og anbudsutsette det vi hadde. Nå biter det oss i halen. Alle er sure.

Vi solgte verktøykassa. Nå står vi ute i regnet og lurer på hvorfor huset lekker. Det er på tide å gå inn igjen, finne fram hammeren – og begynne å bygge på nytt.

Kristian Skard

FriFagbevegelses partibarometer for april viser solid borgerlig flertall. Arbeiderpartiet er i ferd med å ha mistet kontrollen både i Stortinget og over velgerne.

Fremskrittspartiet og Rødt har rekordoppslutning. Norsk politikk går inn i et uforutsigbart terreng der det er vanskelig å se hvor ferden går.

Meningsmålingen er utført av Opinion. I perioden 7 til 13 april er 1000 personer intervjuet om hva de ville stemt hvis det var stortingsvalg i morgen.

Det er ytterpartiene Fremskrittspartiet og Rødt som stikker av med velgerne.

Politikere som Sylvi Listhaug og Mímir Kristjánsson behersker populismens kunst. Med treffsikre og forenklede budskap går de rett hjem hos velgerne. Denne måten å kommunisere politikk på, kommer vi til å se mer av.

Nyanserte budskap om komplekse sammenhenger som Jens Stoltenberg og Erna Solberg har vært kjent for, har dessverre gått av moten. 

Hovedtrekket i vårt partibarometer innebærer en alvorlige advarsel til det rødgrønne laget som til sammen fikk et solid flertall ved stortingsvalget i 2025.

Bildet er snudd på hodet. Høyre og Frp alene ville fått flertall med god margin. Til sammen får Høyre og Frp 89 mandater (85 utgjør flertallet).

Det er ett mandat mer enn dagens rødgrønne flertall. Og de rødgrønne er avhengig av at de fem partier, Ap, Sp, SV, Rødt og MDG.

Frp får utrolige 29.9 prosent i oppslutning på Opinions partibarometer. Sammen med Høyres oppslutning blir det 48 prosent.

Gjennomsnittet av meningsmålinger på nettsiden til pollofpolls, viser at vi må 13 år tilbake i tid for å finne tilsvarende samlet oppslutning for de to borgerlige partiene.

Selv om det er Frp som øker mest, kryper også Høyre sakte oppover med Ine Eriksen Søreide som partileder. På våre målinger startet Eriksen Søreide på 15,7 prosent da hun ble valgt i februar, nå har Høyre 18.1 prosent.

Det er ikke uvanlig at et regjeringsparti får det tøft på meningsmålingene. Snakk med Jonas Gahr Støre om det. Han har opplevd det før.

Men en oppslutning på 20.8 prosent, ned 1.7, er et varsel at tall under symbolske 20 prosent kan komme.

Det som er mer bekymringsfullt for Arbeiderpartiet, er at det kommer i takt med at partiet opplever en serie nederlag på Stortinget. 

Ap og parlamentarisk leder Tonje Brenna har foreløpig ikke klart å bygge noen felles lagfølelse for det rødgrønne flertallet på Stortinget.

Det første varselsignalet kom i budsjettforhandlingene i fjor høst. Konfliktene gikk på kryss og tvers i den rødgrønne leiren.

Verre ble det utover vinteren, og toppet seg med at Senterpartiet brøt budsjettavtalen og stemte med Høyre, Frp og KrF for å kutte bensin og diesel-avgiftene.

De rødgrønne partiene er nødt til å samle seg om en felles retning for landet. Ap-regjeringen vil få svært vanskelige arbeidsforhold i Stortinget dersom det rødgrønne laget fortsetter å sprike.

Det er også et spørsmål om hvor mange nederlag Jonas Gahr Støre vil akseptere som statsminister.

Jeg tror svaret er at han vil tåle mange. Han er opplært av Gro Harlem Brundtland, og gjør han som henne, vil han stå igjennom det meste. 

Støres problem er eget parti. Det var på nære nippet at han ble kastet da krefter i partiet med nestleder Tonje Brenna i spissen organiserte seg mot ham forrige vinter da partiet lenge hadde ligget lavt på målingene.

Men Støre klarte å snu det. Senterpartiet gikk ut, Jens Stoltenberg kom inn i regjering og Ap ble valgvinner i september 2025.

Senterpartiet har på ingen måte har lykkes med å trekke velgere med sitt kutt i bensin- og dieselavgifter. Høyre, men først og fremst Frp ser ut til å ha tatt denne gevinsten.

Avgiftskutt er hjemmebanen til Frp. Oppmerksomhet rundt slike saker, tjener ofte de partiene som har dette som sakseierskap.

Kanskje det mest interessante trekket med denne målingen, er oppslutningen til Rødt.

Mímir Kristjánssons voldstrusler sendte ikke partiets oppslutning ned. Det sendte oppslutningen opp med 1,7 prosentpoeng til 9 prosent.

Med et slikt resultat ville Rødt fått en stortingsgruppe på 17 representanter.

Det betyr ikke at Kristjánsson ønsker å fortsette med voldstrusler i fylla. Men det viser hvilke evner han har til å nå igjennom til velgerne.

Da saken sprakk i offentligheten i påsken, oppsøkte han alle mulige studioer og medier for å legge seg flat. Til slutt var det meste av befolkningen enige om at Mímir ikke var en voldsmann, men en hedersmann de ønsket seg mer av.