Sigurd Jorde

I løpet av våren gikk Morrow Batteries konkurs, det eneste av selskapene som klarte å etablere batteriproduksjon i Norge. Konkursoppgjøret foregår nå, og staten har en unik mulighet til å ta over et samfunnskritisk industriprosjekt.

Entusiasmen for grønn industri i Norge er for øyeblikket lav. Ny grønn og bærekraftig industri skulle være en kombinasjon av en klimaløsning, og bidra til en omstilling av industrien ut av oljealderen. Da de fleste industriprosjektene stanset opp, forsvant ambisjonene. 

Forlengelse av norsk oljeutvinning er nå den eneste industrisatsingen flertallet på Stortinget har tro på. Men oljeindustrien går en turbulent framtid i møte. Norges viktigste marked for olje og gass, EU, har klarte ambisjoner om å fase ut fossil energi.

Å fortsette med olje er i realiteten mer risikabelt enn å gjenreise satsingen på grønn industri.

Behovet vokser enormt

Staten bør kjøpe opp konkursboet til Morrow Batteries, og av flere grunner enn at vi trenger grønn industri og klimaløsninger.

Batteriteknologi og -produksjon er i ferd med å bli en av de viktigste strategiske industriene i årene som kommer. Staten er allerede eier av strategisk viktig industri og infrastruktur, som kraftproduksjon, kraftforsyning, infrastruktur og våpenproduksjon.

Om få år vil batteriproduksjon være like viktig som de øvrige industrisektorene staten allerede eier, og kunne inngå i statens portefølje over industri det er nødvendig at Norge eier selv.

Behovet for flere batterier og ny batteriteknologi vokser raskt.

Kravet fra deler av næringslivet om kutt i dieselavgifter avslører at det trengs en batterirevolusjon i transportsektoren, landbruk og bygg og anlegg. Norge har vært en pioner for elektrifisering av transport, med subsidiering av elbiler og krav til elektrifisering av ferger og anleggsmaskiner.

I stedet for å fortsette å subsidiere bruk av batterier importert fra andre land, burde staten investert i produksjon og teknologiutvikling som kan gi eksportinntekter.

Et viktig poeng med Morrow var at de ikke bare satset på batteriproduksjon, men teknologiutvikling. Selskapet bygget opp en fabrikk i Arendal og et senter for batteriforskning i Grimstad.

Å sikre fortsatt norsk eierskap til denne teknologiutvikling, i nærhet av faktisk produksjon, vil kunne gi Norge mulighet til å utvikle teknologiske nisjer som på sikt blir lønnsomme.

Fornybart med lagring

Kritikere av det grønne skiftet har ofte påpekt svakhetene med solkraft (om natta) og vindkraft (når det ikke blåser). Utvikling av batterier for lagring av fornybar kraft tilknyttet strømnettet (BESS) er i rask utvikling, og er i ferd med å gjøre denne svakheten overflødig.

Et annet eksempel på nye nisjer for batterier er droner og våpen. Fronten i Ukraina domineres nå fullstendig av droner, hvor de fleste drives av batterier. Fra noen tusen droner i året, har Ukraina økt produksjonen til mange millioner droner hvert år. De fleste av disse trenger batterier, som i dag produseres i Kina.

Neste våpenteknologiske nyvinning er bakkedroner, som består av hjul, fjernstyring og batterier. I dag er det enighet om at den norske staten skal eie halvparten av Kongsberg og Nammo som produserer ammunisjon.

Men våpenutviklingen i Ukraina betyr at ammunisjonen i dag ikke skytes ut med kanon, men flys inn med propell og batteri.

Det gir ikke mening at Norge og Europa skal lage granatene selv, men være avhengige av batterier fra Kina.

Med kollapsen av Northvolt i Sverige og Morrow i Norge har Kina mistet to viktige batterikonkurrenter. Det øker Kinas internasjonale dominans innen batterier ytterligere, en geopolitisk utfordring ikke bare for Norge, men for hele Europa.

Å ta eierskap til Morrow bidrar til å balansere Kinas tilnærmede monopol over batterier.

Vi må skape vinnere

I Norge finnes det en frykt for at staten skal forsøke å «plukke vinnere», fordi det ofte ender med at man satser på feil teknologi og taper fellesskapets penger.

Å foreslå at Næringsdepartementet skal gå inn som eier av Morrow vil sannsynligvis få deler av høyresida til å sette kaffen i vrangstrupen og begynne å skrive kronikker i affekt.

Men vi bør være mer bekymret for at vi mister industri til utlandet, enn at vi tør å satse på en industri som er strategisk viktig. Det er fullt mulig at det blir lønnsomt på sikt, og gir inntekter til fellesskapet. Staten bør være mindre bekymret for å plukke feil, og mer opptatt av å skape vinnere.

Industriens rolle for samfunnsutvikling og økonomi må ikke undervurderes. Alternativet til at staten tar en mer offensiv rolle i industriutviklingen, er at vi mister industrien ut av Norge. Konsekvensen blir industridød, som igjen rammer arbeidsplasser og lokalsamfunn.

At staten tar over Morrow Batteries, hvor man allerede sitter på eierandeler, er en investering i en teknologi og industri vi vet vil være strategisk viktig i tiår som kommer.

Prisen vil være en brøkdel av hva Norge har tjent på økte oljepriser fra krigen mot Iran. Som bonus beholder vi arbeidsplasser og opprettholder et levende lokalsamfunn.

Kjell-Arve Aspaas

Avdelingsleder, Fellesforbundet avd. 16 Midtnorsk Transportarbeiderforening

Norge mangler ikke planer for samferdsel. Vi bygger nye veier, investerer i jernbane, elektrifiserer bussparken og utvikler stadig mer avanserte logistikkløsninger.

Det er nødvendig. Men vi risikerer å overse den viktigste forutsetningen for at alt dette skal fungere: menneskene som skal holde transportsystemet i gang.

I mange år har vi spurt hva en buss koster å kjøpe. Nå må vi begynne å spørre hva det koster samfunnet når ingen vil kjøre den.

Gjennom mange år som tillitsvalgt i transportbransjen har jeg sett hvor avgjørende de ansatte er for at samfunnet skal fungere.

Jeg har også sett hvordan det blir stadig vanskeligere å rekruttere nye medarbeidere og å beholde den kompetansen vi allerede har. Mange med lang erfaring nærmer seg pensjonsalderen, samtidig som for få unge velger yrkene.

Dette er ikke et problem for transportnæringen alene. Det er en samfunnsutfordring.

• Et velfungerende transportsystem er en forutsetning for verdiskaping, bosetting og beredskap.

• Industrien er avhengig av stabile transporter.

• Helsevesenet er avhengig av at mennesker og varer kommer fram.

• Innbyggere i både byer og distrikter er avhengige av kollektivtransport de kan stole på.

Når arbeidskraften blir mangelvare, rammes hele samfunnet.

Likevel handler samferdselspolitikken fortsatt for ofte om infrastruktur, teknologi og økonomi.

Vi diskuterer antall bussavganger, utslippskrav og investeringsnivå, men langt sjeldnere hvordan vi skal sikre menneskene som skal utføre arbeidet.

Det er en svakhet i dagens politikkutforming.

Når fellesskapet investerer milliarder av kroner i samferdsel, må investeringene bidra til mer enn ny infrastruktur. De må også bidra til å bygge kompetanse, sikre rekruttering og utvikle et seriøst arbeidsliv.

Offentlige anskaffelser er ikke bare et virkemiddel for å kjøpe tjenester billigst mulig. De er et av samfunnets viktigste verktøy for å utvikle arbeidslivet og kompetansen samfunnet trenger.

Derfor må offentlige oppdragsgivere stille tydeligere krav til kvalitet, kompetanse, lærlinger, hele og faste stillinger og gode arbeidsvilkår. Erfaringene fra arbeidsplassene må trekkes inn langt tidligere enn i dag.

Tillitsvalgte og ansatte må være en naturlig del av planleggingen når nye transportløsninger og anbud utformes – ikke bare bli hørt når beslutningene allerede er tatt.

Den norske modellen er ikke bare en måte å løse konflikter på. Den er en av våre viktigste konkurransefordeler.

Når myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere utvikler løsningene sammen, får vi høyere produktivitet, bedre omstillingsevne og tryggere arbeidsplasser. Den erfaringen må vi ta med oss inn i framtidens samferdselspolitikk.

Dette er også et spørsmål om beredskap.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa har gjort oss mer bevisste på hvor avhengige vi er av robuste transport- og forsyningslinjer.

Vi kan investere i havner, terminaler og infrastruktur, men de blir lite verdt dersom vi ikke samtidig investerer i menneskene som skal holde dem i drift. Ingen beredskapsplan fungerer uten sjåfører, mekanikere, havnearbeidere, lokførere og logistikkarbeidere.

Derfor må rekruttering og kompetanse bli en integrert del av transportpolitikken. Vi må gjøre transportyrkene attraktive gjennom forutsigbare arbeidstidsordninger, gode arbeidsmiljøer, lærlingeplasser, faglig utvikling og trygge, faste ansettelser.

Det er ikke bare god arbeidslivspolitikk. Det er en investering i verdiskaping, samfunnssikkerhet og framtidig beredskap.

De neste årene skal det tas store beslutninger om hvordan transportsektoren skal utvikles. Da må vi løfte blikket.

Et moderne transportsystem handler ikke bare om kjøretøy, teknologi og infrastruktur. Det handler om menneskene som hver eneste dag sørger for at samfunnet fungerer.

Hvis vi fortsetter å planlegge transportsystemet uten å planlegge for dem som skal arbeide i det, vil mangel på arbeidskraft bli den største flaskehalsen i norsk samferdsel.

Vi trenger en transportpolitikk som ser arbeidsfolk som en investering, ikke en kostnad. Klarer vi det, styrker vi både rekrutteringen, verdiskapingen og beredskapen.

Det er slik vi bygger et transportsystem som fungerer – ikke bare på papiret, men i hverdagen og når samfunnet blir satt på prøve.