Odd Haldgeir Larsen

Norge har, sammenlignet med mange andre land, relativt lav sosial og økonomisk ulikhet. Men forskjellene har økt betydelig de siste tiårene, særlig i inntekt og formue.

Dette er ikke bare et økonomisk spørsmål, det handler om folkehelse.

Ulikhetsstudier Fafo har gjort for LO, viser at risikoen for å dø før fylte 75 år er over fire ganger høyere blant de fattigste enn blant de rikeste av oss.

Folk med lav inntekt rapporterer også langt oftere dårlig helse. Dette er ikke tilfeldigheter, men systematiske forskjeller som følger sosioøkonomiske skillelinjer.

I fjor høst la folkehelseutvalget frem sin utredning, hvor nettopp dette også settes på dagsorden.

Det er noen paradokser. Sosiale helseforskjeller har vært stabile over tid, selv om ulikheten har økt.

Bildet er komplekst og det er flere forhold som virker sammen, men vi ser ganske tydelig at helse henger sammen med sosial bakgrunn.

De med dårligst råd – eller som står svakest i samfunnet – har som regel også dårligere helse enn andre.

Samfunnslimet svekkes

Den norske samfunnsmodellen bygger på høy tillit, små forskjeller og bred oppslutning om arbeidslivsmodellen og velferdsstaten. Økende ulikhet truer denne legitimiteten.

Når enkelte grupper ikke føler tilhørighet, og når økonomiske eliter trekker seg tilbake fra fellesskapet, svekkes samfunnslimet.

Sosial ulikhet i helse er en tydelig indikator på at ulikheten biter seg fast.

Folkehelse handler ikke bare om helsetjenester. Det handler om levekår, utdanning, arbeid og sosial inkludering. Når forskjellene øker, blir helsen skjevere fordelt.

Det er et politisk ansvar å snu denne utviklingen.

Arbeid er viktig for mindre forskjeller

Arbeid er mer enn inntekt. Det er en kilde til mening, mestring, identitet og sosial tilhørighet. Høy sysselsetting og faste stillinger gir bedre helse enn løs tilknytning, midlertidighet og utenforskap.

Den norske modellen har vært en motor for inkludering, men vi ser tegn til økt bruk av midlertidige kontrakter og innleie.

Skal vi redusere helseforskjeller, må vi styrke arbeidslivet som inkluderingsarena og sikre gode muligheter for å stå lenge i jobb.

Arbeid til alle bidrar i seg selv til mindre forskjeller. Når flere deltar i arbeidslivet, fordeles verdiskapingen bredere, og inntektsgapene blir mindre. Samtidig gir arbeid sosial tilhørighet og bedre helse. 

Riktignok er det forskjeller mellom hvor man jobber og i hvilke yrker. Det kan være forskjeller i forventet levealder mellom yrker.

Fast ansatte har bedre helse enn personer som befinner seg i utkanten av arbeidsmarkedet, som vikarer og sesongarbeidere. Derfor må vi verne om et arbeidsliv med høy sysselsetting og hovedsakelig faste stillinger. 

Utdanning og levekår

Utdanning påvirker både levekår og helseatferd. Atferd som fysisk aktivitet og sunn livsstil følger ofte utdanningsnivået. Mange andre faktorer spiller imidlertid en rolle, blant annet boforhold og arbeidsmiljøbelastninger.

Dette viser at folkehelsepolitikk må ha et bredt nedslagsfelt. Det handler ikke bare om helsetjenester, men også bolig, arbeid og utdanning.

Når vi studerer sosiale helseforskjeller ut fra ulikheter i sosioøkonomisk posisjon, ser vi at materielle faktorer fortsatt har betydning, selv i et velutviklet samfunn som Norge.

Trangboddhet, belastende arbeidsmiljø og manglende rekreasjonsmuligheter påvirker helsa. Derfor må folkehelsearbeidet være helhetlig.

Hva må gjøres?

Folkehelseutvalgets rapport, NOU 2025:8, peker på verdier, kunnskap og prioritering. Vi trenger mer detaljerte studier av årsaksfaktorer og effekter av tiltak.

Men vi vet nok til å handle allerede nå:

Vi må sørge for at de økonomiske forskjellene reduseres. Der spiller både skatte- og fordelingspolitikken og inntektspolitikken en rolle.

Arbeidsmarkedspolitikken er også sentral: arbeidsmarkedets posisjon som inkluderingsarena må styrkes. Det betyr flere faste jobber og høyere sysselsetting.

Vi må investere i utdanning og kompetanseheving for å gi flere mulighet til et godt liv og for å klare seg i arbeidslivet.

Og sist, men ikke minst må vi utvikle nærmiljøer som fremmer helse og trivsel, med gode boliger, kollektivløsninger og rekreasjonsområder.

Folkehelse er ikke bare et spørsmål om helsetjenester. Vi vet at små forskjeller gir store gevinster, men skal vi bevare høy tillit og god helse, må vi ta ulikheten på alvor.

Og vi må huske:

Arbeid til alle er ikke bare et mål i seg selv. Det er et av de mest effektive virkemidlene for å skape et samfunn med små forskjeller og god folkehelse.

Gunhild M. Kvåle

Det er ikke til å unngå at vi har fått med oss tillitsbruddene som har skjedd den siste tiden. Jeg tenker da på Epstein-filene, og hvordan noen av våre høyeste embetspersoner har vært involvert i denne saken.

Sannsynligvis vi har alle et eller annet skjelett i vårt eget skap, og vi må alle feie foran vår egen dør før vi angriper andre. 

Men når jeg leser hvordan høyere embetspersoner rett og slett blir tatt på fersken i sine handlinger, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på hvordan vanlig ansatte blir behandlet når de trår feil.

Og jeg forstår at ansatte reagerer når embetspersoner kan få en sykemelding med et knips, mens andre kan brekke både armer og bein samtidig som de får beskjed om å gå på jobb.

Etterforskningen av de påståtte lovbruddene har ennå ikke startet, og ergo er de mistenkte og siktede uskyldige inntil det motsatte er bevist. 

Samtidig forstår jeg at det på grasrota ikke bare mumles, men ropes høyt om at det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo når det som er avslørt blir møtt med en vegg av taushet og noe som kan oppfattes som unnvikenhet.

Tillitsverv

En embetsperson innehar, etter min oppfatning, et tillitsverv. Tillit er noe som preger den norske arbeidsmodellen, og noe vi er stolte av. 

Man blir valgt eller utpekt av sine likemenn for å gjøre en jobb eller ha et verv som skal ivareta alles interesser og integritet. 

Sånn er det med tillitsvalgte og verneombud. Vi blir valgt av våre, og er de ikke fornøyd med jobben vi gjør eller hvordan vi utfører vårt verv, så blir vi ikke gjenvalgt etter to år. 

Det synes jeg er en fortreffelig ordning. Det gir oss noe å strebe etter, samtidig som vi ikke kan lene oss tilbake og tenke at dette vervet skal jeg ha i 30 år.

Vi må være på, lytte til dem som har valgt oss, og holde oss innenfor de rammene vi har i vervet.

Når tilliten smuldrer bort

Tone Sofie Aglen skrev 11. februar i en ytring på NRK.no at: «Grunnvollene i det norske tillitssamfunnet er rystet.»

Det samme gjorde Sigurd Falkenberg Mikkelsen i en ytring på NRK.no dagen før : «Selv om det skjedde etter at han hadde gått av som politiker, begynner man jo å lure på hva han drev med da han satt i posisjon også.»

Videre skriver Falkenberg Mikkelsen: «Går det an å stole på at de som bestemmer tar gode beslutninger på vegne av landet? Det gjør nemlig vondt for oss alle når selvbilder brister.»

Her tror jeg både Aglen og Falkenberg Mikkelsen er inne på noe essensielt.

Etter min oppfatning har vi sett på oss selv som en nasjon noenlunde fri for korrupsjon og alvorlige krumspring. Det har selvsagt vært enkelte tilfeller, men vi har likevel beholdt troen på at vi er en nasjon med kredibilitet og integritet.

Når saker som dette dukker opp, og ikke kan gjemmes eller glemmes grunnet stor internasjonal oppmerksomhet og omfang, da tar vi to steg tilbake og tenker på de kritiske røstene som prøvde å si noe for lenge siden – men som ikke ble hørt.

Vi kjenner kanskje på at glansbildet vårt slår sprekker, og at fasaden er – nettopp – bare en fasade. Og er det noe vi mennesker ikke liker, så er det å innrømme at vi har tatt feil, og at ting kanskje ikke er helt tipp topp. 

Vår egen stolthet og oppfatning har fått seg både riper i lakken og et skudd for baugen, og det gjør noe med oss. 

Glansbildet vi hadde av oss selv har mistet sin magi, og det trengs mye jobbing for å få det tilbake. Men når vi nå ser hvordan samrøret mellom de på toppen har vært, kan vi stole på at de som både skal undersøke sakene og rydde opp har egen sin sti noenlunde ren?

Tilliten må bygges opp igjen, og det vil ta tid.

Jørgen Hattemaker og Kong Salomo

Vi vanlige ansatte med tillitsverv blir tidlig og hyppig påminnet om både habilitet, etiske retningslinjer, integritet og kredibilitet.

Vi må levere et arbeid som kan ettergås, stilles spørsmål ved og kryssjekkes. Vi kan ikke engang ta imot en konfekteske uten å oppgi det, og det er akkurat sånn det skal være.

Dette er grunnmuren i et hvert tillitsverv, og vi retter oss etter det. Så da undres jeg: 

På hvilket trinn i karrierestigen forsvinner denne ansvarsfølelsen og på hvilket trinn slår selvrettferdigheten og ignoreringen av det etiske og moralske kompasset inn?