Eirik Remo

Krav til arbeidsplattformer skal sikre oss mot fallulykker.

Det er intensjonen bak bransjestandarden Bra arbeidsmiljøvalg, som mange byggherrer nå bruker som en ufravikelig standard. 

Men når en standard brukes blindt, uten å vurdere om kravene faktisk fungerer i praksis, blir Bra arbeidsmiljøvalg fort et dårlig arbeidsmiljøvalg for elektrikeren. 

Farlige situasjoner og slitasje 

Tilbakemeldinger NHO Elektro får fra våre medlemmer, tegner et tydelig bilde av utfordringene.

Etter hvert som selve bygget tar form og de tekniske underentreprenørene rykker inn, endres de fysiske rammene drastisk.

Kabelgater, store ventilasjonsrør og intrikate sprinkelanlegg monteres. Brått blir tilgangen til arbeidsområder i høyden svært begrenset. 

I denne fasen opplever elektrikerne at byggherre og hovedentreprenørs etterlevelse av kriteriene i Bra arbeidsmiljøvalg blir ekstremt rigid.

Det er nesten umulig å få aksept for å bruke mer hensiktsmessig utstyr enn det som er strengt omfattet av merkeordningen selv når den fysiske tilgangen gjør det helt nødvendig for å få utført arbeidet på en trygg måte.

Alternative løsninger, som faktisk er bedre tilpasset trange forhold over himlinger, møter ofte en kald skulder.

Hovedentreprenøren er gjerne mer tro mot standarden enn hvordan ting faktisk er i virkeligheten. Ja, det er mulig å søke om unntak, men prosessen er ofte byråkratisk og tungrodd for hver enkelt lille arbeidsoperasjon.

En generell dispensasjon for at profesjonelle fagarbeidere skal kunne vurdert dette selv, ville ha spart prosjektene for enorme mengder papirarbeid og redusert frustrasjonen betraktelig.

De godkjente trappene får krass kritikk: De er altfor tunge å flytte på gjennom en lang arbeidsdag, og de mangler praktiske hyller til verktøy og materiell.

I tillegg er det vanskelig å få plassert dem da føringsveier og utstyr over himling gjør det vanskelig å komme til.  

Når elektrikeren tvinges til å gå opp og ned utallige ganger, eller må ty til upraktiske nødløsninger, øker faren for både skader og langvarig slitasje. Dette er ikke god HMS. 

En lift løser ikke alt 

Samtidig møtes elektrikeren ofte med holdningen om at «lifter løser alt».

Erfaringen viser at de ofte er totalt uegnede. De kommer ikke til i trange sjakter, eller de når rett og slett ikke høyt nok over himlingen.

Når montøren må strekke seg utenfor kurven for å gjøre jobben, skapes det livsfarlige situasjoner. 

Prosjekteringsutfordring 

Mye av problemet kan skyldes at prosjekteringen gjøres av teoretikere uten forståelse for montasjehverdagen.

Det settes ikke av plass til verken utstyr eller mennesket som skal montere det.

Elektrikerne prøver bare å få gjort jobben sin, men ender opp som syndebukker i et internt regelverk det i enkelte tilfeller er fysisk umulig å følge. 

Sunn fornuft foran teoretiske forbud 

Den uheldige trenden med å innføre totalforbud mot gardintrapper på enkelte byggeplasser, fjerner den siste resten av sunn fornuft.

Vi må bevege oss bort fra et ensidig fokus på teoretiske forbud. 

Min oppfordring til byggherrer og hovedentreprenører er klar: Dere må tørre å stole på at profesjonelle installatører har kompetanse til å gjøre egne, gode risikovurderinger.

Vi må gå fra et regime som blindt følger Bra arbeidsmiljøvalg, til et system som faktisk trygger alle på en byggeplass. 

Målet må være HMS-tiltak som fungerer i praksis, ikke bare på papiret. Skal vi beholde gode fagarbeidere, kan vi ikke la teoretisk HMS ødelegge den praktiske arbeidshverdagen.

Maja Sojtaric

Forestill deg en landsdel i Norge, der det er et kraftoverskudd og attpåtil skitbillig strøm. Det må være attraktivt å bygge industri i en slik landsdel, tenker du?

Det er rikelig med plass, gigantiske forsvarsinvesteringer og enormt behov for folk.

For en drøm, tenker du!

Heldigvis har du Statnett som lar det bli med drømmen. For Statnett har ikke sett det som samfunnsøkonomisk lønnsomt å styrke strømnettet i den landsdelen på mange, mange år.

Det som var lønnsomt, var å legge strømforbindelsen mellom Hamang i Bærum og Smestad i Oslo i tunnel under bakken. Det skulle opprinnelig bygges ut med 11 kilometer med kraftlinjer. Men protestene ble så store fordi eiendommene var så forbaska verdifulle.

Dermed bestemte Støre-regjeringen prompte at man heller skulle bygge kabel i tunnel. Prisen? Den hoppet fra 800 millioner for kraftmaster til 7,2 milliarder for kabler i bakken. Enn så lenge.

Og det fordi eiendomsbesittere i Bærum ikke skulle tape 1,4 milliarder i verdier. Snakk om subsidiering. 

Støre-regjeringa kan altså lytte til hva folk på bakken forteller dem. Dessverre er det langt fra bakken i nordområdene til det nye regjeringskvartalet i Oslo.

Statnett har forsømt kritisk infrastruktur i landets viktigste strategiske område. De eier både sentralnettet, og har ansvar for at det skal henge sammen med resten av kraftsystemet.

De kunne forsømme seg, fordi politiske beslutninger som det tar noen få måneder å fatte for Oslo og Bærum, tar minst 30 år å fatte for det samfunnsøkonomisk unyttige nord.

Nå stenger Statnett køa for industri i nord helt uten politisk debatt. Det vil legge den strategisk viktige landsdelen brakk.

Nord i Nordland, Troms og Finnmark, Lofoten, Helgelandskysten kan knapt et nytt hotell få mulighet til å koble seg på nettet.

For ikke å snakke om kraftkrevende industri.  

Nå, når Arbeiderpartiet og Senterpartiet har koblet Melkøya på dette nettet. Nå når Røkke og Open Ai kobler Europas største datasenter til dette nettet. Nå er det ikke plass til noe mer. Nå setter Statnett kroken på døra.

Det bør ikke overraske en kvart politisk rådgiver i det skinnende regjeringstårnet i Akersgata, hvis dette blir en katastrofe for Arbeiderpartiet i nord. Den vil knagges umiddelbart på Støres prestisjeprosjekt i Hammerfest, og det tomme Kraftløftet som fulgte med. 

Kraftløftet der regjeringen lovet å bygge ut vindkraft i Finnmark for å kompensere for Melkøya, for så å glemme det man selv har sagt. 

«I dag tok Statnett livet av all utvikling nord om Svartisen», skriver strømleverandøren min, Troms Kraft, i en pressemelding.

Det er ikke ofte trauste kommunale strømselskaper tar til de store ordene. Men Troms Kraft har advart siden 2021 at dette kom til å skje. Systemet som Statnett har ansvar for har skrantet lenge.

Kraftoverskuddet i Nord-Norge produseres nemlig sør i Nordland. Det må fraktes over store avstander, gjennom et dårlig dimensjonert nett der hele 10 prosent av effekten forsvinner i løse lufta.

Det gjør kritisk kraftforsyning til de norske nordområdene ekstremt sårbart. Man må bygge både bedre nettkapasitet og mer kraft nord for Saltfjellet, skal man fikse dette. Men da må regjeringen kontant beslutte at Statnett skal ta fatt på oppgaven. 

Det er grunnleggende arbeiderpartipolitikk: Bygg kritisk infrastruktur!

Regjeringen får nå en ny kraftkrise i fanget. Den burde ikke overrasket noen. Flere advarte om at tilstanden i hele kraftnettet var dårlig belyst i forbindelse med Kraftløftet.

Analysene på belastningen på nettet som Statnett leverte da var altfor svake, mente folk på bakken. Selv om man bygget ned halve Finnmark med vindmøller, var nettet for dårlig til å frakte den krafta. Sentralnettet manglet, og regionalnettet haltet.

Nå ser vi at folk på bakken hadde rett.

Dette får store konsekvenser for den politiske gjennomføringsevnen til Støre-regjeringen. Man kan ikke be havbruksnæringen å kutte klimagassutslipp med 30 prosent, for så å si at de ikke får lov å koble seg på strømnettet.

Man kan ikke pushe grønn omstilling uten strøm. Man kan ikke forvente elektrifisering av havner, når man knapt har effekt i nettet til å elektrifisere busser.

Politikken må henge på greip.

Regjeringa må ta ansvar. Det betyr at de også må ta ansvar for utbygging av vindkraft nord for Ofoten.

Tiden der Terje Aasland dyttet over beslutninger knyttet til denne kritiske ressursen på ordførere i små og utarma kommuner i nord, er over. Denne kampen må han selv ta, på Stortinget og med sine samarbeidspartnere.

Vi har dessverre et storting som ikke bryr seg om akutte beredskapsproblemer i Norge. De er altfor opptatt av å kutte avgifter på drivstoff til å se at strømraset i nord også vil treffe dem i ryggen.

Jeg frykter at regjeringen ikke er handlekraftig nok til å ta kraftkrisa i nord til stortinget og løse den.

Dette angår sikkerheten for hele landet. Vi kan ikke ha bom stopp i all utvikling i Norges strategisk viktigste landsdel, som er navet for forsvaret av havområdene i nord. Det er dette forsvaret som gjør Norge til en arktisk stormakt i Nato.

Det viktigste et land må gjøre for å sikre seg selv, er å sikre egen energiforsyning.

Ikke engang Ramsund orlogsstasjon fikk plass i Statnetts kø. Der måtte regjeringen gripe inn for å instruere Statnett om å prioritere forsvarets behov. Likevel må man endre en hel energilov for å gjøre dette. Ting tar tid.

Hvis noe skjer med en alliert ubåt i Barentshavet, kan vi trøste oss med at det tar fem døgn å seile forbi Ramsund og til Bergen for reparasjon.

Statnett har fått en uforholdsmessig stor makt over forsvar, industri og utvikling i nordområdene. Det er uholdbart.

Jonas Gahr Støre risikerer å gå inn i historien som statsministeren som skrudde av strømmen i nord og lukka døra med ræva.

Det bør bekymre nordområdepolitikkens far.