Hilde Lehtinen

Alexander L. Kielland-ulykken er en av de mørkeste hendelsene i moderne norsk historie.

123 mennesker mistet livet den kvelden og natten 27. mars 1980 på Ekofisk-feltet. 89 mennesker overlevde.

Ulykken tok langt mer enn liv. Den tok fedre, ektefeller, sønner, helse, trygghet og framtidsdrømmer.

Den etterlot barn uten foreldre, kvinner alene med hus og ansvar, og overlevende som resten av livet måtte leve med minnene fra det som skjedde.

I 46 år har mange etterlatte og overlevende levd med en sorg som aldri forsvant.

Flere har båret på traumer, psykiske plager og ensomhet uten å få den hjelpen eller oppfølgingen de trengte. Mange opplevde at samfunnet gikk videre, mens de selv sto igjen i katastrofen.

Det som gjør saken enda tyngre, er at staten brukte flere tiår på å erkjenne svikten rundt Kielland. Ikke bare for selve ulykken, men for svikten rundt sikkerhet, tilsyn og oppfølging i etterkant.

Norges største industriulykke i fredstid burde ha ført til full åpenhet, grundige svar og tydelig ansvar. I stedet har mange etterlatte og overlevende opplevd tiår med usikkerhet, ubesvarte spørsmål og kamp for å bli hørt.

Gjennom årene har journalister, forskere og enkeltpersoner bidratt til å avdekke sider ved saken som lenge fikk for lite oppmerksomhet. Kritikken mot sikkerheten på plattformen, boforholdene og manglende opplæring har vært alvorlig.

Mange som jobbet offshore på denne tiden hadde lite sikkerhetsopplæring, dårlige arbeidsforhold og uforsvarlige boforhold. Fortsatt er det spørsmål rundt ulykken som aldri har fått klare svar.

Måten mange enker ble møtt på etter ulykken er også en del av denne historien. Til tross for omfanget av katastrofen har staten aldri gitt noen erstatning eller oppreisning til de etterlatte og overlevende etter Kielland-ulykken.

Mange sto alene igjen med små barn, sjokk og et liv som var revet bort over natten. Flere levde videre med sorgen, ansvaret og belastningene uten den oppfølgingen og anerkjennelsen mange opplevde at de trengte.

For mange sluttet heller aldri Kielland den natten plattformen kantret. Sorgen, traumene og minnene ble med videre gjennom livet som et slags spøkelse og gufs fra en katastrofe som aldri burde skjedd.

Mange levde med psykiske belastninger, uro, skyldfølelse og savn i tiår etter ulykken. Flere opplevde at livet aldri helt ble det samme igjen.

Overlevende fikk også sitt å kjempe med. Flere utviklet alvorlige psykiske plager i årene etter ulykken. Noen klarte aldri å vende tilbake til et normalt liv. Noen tok sitt eget liv.

Andre forsøkte å fortsette i jobb og leve som før, samtidig som de bar traumene fra kvelden og natten hvor de hadde mistet kollegaer og kamerater i kaoset da Kielland kantret. Slike opplevelser setter spor for livet.

For mange handlet tiden etter ulykken ikke bare om å overleve fysisk, men om å leve videre med traumene, sorgen og minnene fra det de hadde opplevd. Heller ikke overlevende har fått oppreisning eller erstatning fra staten.

Derfor handler ikke kampen om kompensasjon bare om penger. Den handler om anerkjennelse. Om verdighet.

Om at staten endelig må erkjenne at dette ikke bare var en ulykke, men også en alvorlig svikt rundt sikkerhet, ansvar og oppfølging som fikk konsekvenser for mennesker resten av livet.

Mange av enkene og foreldrene som levde med sorgen etter Kielland er ikke lenger blant oss. Flere rekker kanskje aldri å oppleve at samfunnet fullt ut anerkjenner det de gikk gjennom.

For mange har også disse 46 årene vært preget av venting – venting på svar, ansvar og anerkjennelse. En venting som for mange etterlatte på sitt eget vis har vart helt siden kvelden de ventet på en pappa, ektemann eller sønn som aldri kom hjem.

Det gjør det desto viktigere at Stortinget nå viser mot, tar ansvar og gir de etterlatte og overlevende den anerkjennelsen og erstatningen staten burde gitt for lenge siden.

Roger Bjørnstad

Å være arbeidsledig er kjipt. De fleste ønsker å bruke sine evner, bidra til samfunnet og tjene egne penger. Det gir frihet og mening.

Samfunnet trenger også alles innsats for å løse nødvendige oppgaver, skape merverdier og bidra med arbeidskraft og finansiere velferdsstaten. 

Lediggang er etter sigende roten til alt ondt, og derfor har også målet om full sysselsetting vært et hovedmål i den økonomiske politikken i snart hundre år.

Etter krigen var «arbeid til alle» det viktigste målet for Gerhardsens regjering. Siden har det vært det overordnede målet for den økonomiske politikken.

I dag ser vi dette tydeligst i debattene om at folk «må stå opp om morran», og politikernes stadige innstramminger i «arbeidslinja». Alle vil ha flere i jobb. 

Men hvor dypt stikker egentlig denne omsorgen for de arbeidsledige?

Dersom de arbeidsledige spiller en viktig og stabiliserende rolle i norsk økonomi, bør de kanskje også behandles deretter.

Synet på arbeidsledighet er dessuten en nøkkel til å forstå debatten rundt rentesettingen de siste årene. 

Norges Bank sier de tar hensyn til sysselsettingen når de setter renta. «Vår tolkning av mandatet er at vi skal legge stor vekt på sysselsettingen – også i situasjoner der inflasjonen avviker mye fra målet», skriver sentralbanken. 

Samtidig har den utstyrt seg med et sett med rammeverk, økonomiske teorier og modeller som tilsier at vi må tåle en viss ledighet, at noen rett og slett må være arbeidsledige for at arbeidstakerne ikke skal få for mye makt til å presse lønningene stadig oppover – og dra med seg prisene.

Det er betydelig støtte i forskningen for alternative syn. 

Uansett tvinger følgende spørsmål seg fram:

Hvis høy sysselsetting er så viktig for Norges Bank, hvorfor velger de da å legge seg på lite sysselsettingsvennlige alternativer i sine vurderinger?

Et eksempel: Når Norges Bank skal utdype hvordan den definerer høy sysselsetting i sitt mandat, heter det at det er snakk om den høyeste sysselsettingen som er forenelig med en lav og stabil inflasjon.

Altså på det nivået arbeidstakerne begynner å få for mye makt.

Forskning gjort på norske data, som Norges Bank ikke viser til, viser at alle nivåer på ledigheten i prinsippet er forenlig med lav og stabil inflasjon – gitt at lønnsdannelsen følger frontfagsmodellen og lønnsveksten er under kontroll. 

Norges Bank er bekymret for at et for høyt aktivitetsnivå og sysselsetting kan skape en risiko for at inflasjonen blir værende på et høyt nivå.

Arbeidskraft må ifølge denne tankegangen verken utnyttes for mye eller for lite. Men hvorfor legger ikke banken like mye vekt på en risiko for at ledigheten forblir høy? 

Videre, i sin pengepolitiske strategi skriver Norges Bank at det på lang sikt er lite Norges Bank kan gjøre for å påvirke sysselsettingsnivået.

Samtidig er det massiv forskning som viser at det kan oppstå såkalt hysterese i arbeidsmarkedet. Altså at mange ledige havner varig utenfor arbeid dersom de først mister jobben. Rentesettingen kan påvirke arbeidsmarkedet, mulighetene for å komme inn i jobb igjen, og dermed også sysselsettingen.

Videre velger Norges Bank å legge vekt på den registrerte ledigheten når den analyserer arbeidsmarkedet og gjør vurderingen av om ledigheten er høy eller lav. Dette målet er mye smalere og mindre relevant for sysselsettingen enn SSBs Arbeidskraftsundersøkelse – som Norges Bank bruker lite. 

I dag praktiserer vi altså en økonomisk politikk der arbeidsledighet brukes til å stabilisere økonomiske størrelser som prisvekst og lønnsvekst.

Arbeidsledighet er blitt et virkemiddel i den økonomiske politikken. Samtidig som vi har politiske mål om å få flere i jobb. 

Er målet om full sysselsetting illusorisk, fordi vi har stilt oss slik at vi har en økonomisk politikk som belager seg på en viss arbeidsledighet? I dag kan det virke sånn, men det trenger det ikke være. 

For det første må lav arbeidsledighet være et mål i seg selv.

Fordi arbeidsledigheten skulle utryddes og hele folket komme i arbeid, var det utelukket for Einar Gerhardsen å akseptere en økonomi som var avhengig av at en andel ble holdt utenfor arbeid.

Det er det også for LO i dag. Derfor debatterer vi Norges Banks praktisering, modellbruk og økonomiske forståelse. 

For det andre er det unødvendig å bruke arbeidsledigheten som et virkemiddel mot inflasjon. Derfor løfter vi fram frontfagsmodellen som et alternativ.

Frontfagsmodellen som ble utviklet og formalisert på 1960-tallet, var helt eksplisitt opptatt av å unngå at arbeidsledighet skulle påvirke prisveksten. Frontfagsmodellen innrettes slik at den stabiliserer økonomien på veldig lave ledighetsnivåer.

Så lenge modellen holder, vil vi kunne få veldig høy sysselsetting. Og det nivået er mye høyere enn det vi holder oss med i dag.