Kristian Skard

Fra samtlige partier på Stortinget er mye snakk om viktigheten av like muligheter for alle. Det blir mest med praten. Fra Rødt til Frp.

Alle enige om at det er en samfunnsverdi at forskjellene ikke blir for store. 

Med noen nyanser er det enighet om at det offentlige skal bidra til gode barnehager, en god offentlige skole for alle, og sørge for best mulige oppvekstvilkår for alle. 

Dessverre er det få av våre fremste politiker som virkelig tar tak i det største samfunnsproblemet.

Norge er i ferd med å utvikle nye store klasseskiller. En av grunnene er åpenbar. En mislykket, eller manglende boligpolitikk.

Den store andelen som får en betydelig arv av foreldrene, kommer seg godt inn på boligmarkedet. For de med tilgang på «foreldrebanken», er forspranget sikret.

Alle som ikke får tilsvarende hjelp, blir hengende bak – nesten uansett hvor god inntekten og utdannelsen er. Det forplanter seg over generasjoner.

SSBs tall fra 2023 viser at 67 prosent av unge boligkjøpere i aldersgruppen 20–29 år i Oslo, fikk foreldrehjelp. Andelen økte fra 51 prosent i 2015. Tallene på landsbasis er noe lavere.

I den andre enden av skalaen, fikk vi nylig dramatiske tall. 

I 2025 var det 7357 husstander som manglet et sted å bo. I 666 av disse husstandene var det barn.

I fjor var det anslagsvis 1000 barn som ikke har noe sted de kan kalle «hjemme», viser de siste tallene fra SSB som ble offentliggjort for to uker siden.

Mørketallene er trolig langt høyere. For å falle inn under SSBs kategori bostedsløse, må du ha fått hjelp av kommunen til å skaffe deg et midlertidig bosted. 

Antallet husstander som kommuner i Norge har måttet hjelpe til å få tak over hodet, har økt med 2942 på fem år. I våre to største byer Oslo og Bergen er antallet doblet siden 2021.

Generalsekretær Adelheid Firing Hvambsal i Krikens Bymisjons uttalte nylig at verken regjeringen eller vi som samfunn, bør sove godt om natten så lenge dette er situasjonen. Hun har helt rett.

Den aktive boligpolitikken som ble innført etter krigen, bidro til at klasseskillene ble bygget ned i Norge. Det var Husbanken, borettslag, tomtepolitikk og lønnsutjevning.

Utover 1980-tallet ble stadig mer av boligbyggingen overlatt til markedet. Det var gode grunner til det, men det var ikke meningen at vi skulle endte opp med den handlingslammelsen som preger dagens politikere når det kommer til boligpolitikk.

Vi har en situasjon der alle er enige om at det er store strukturelle svakheter i boligmarkedet, men svært få politikere har noe ønske om å eie løsningen.

Det handler også om at en fort kan bli upopulær om en rokker ved formues-oppbyggingen som skjer i familier som sitter på den gylne gren.

Boligformuene hoper seg også opp hos politikere i alle partier, enten det er hos Høyres Nikolai Astrup på Bygdøy, eller om det er hos Rødt-politikerne Mímir Kristjánsson og Bjørnar Moxnes, som begge har arvet attraktive villaer i fine strøk i Stavanger og Oslo.

Forskjellen på de som arver og de som ikke arver, har blitt en del av historien om Norge.

Siden boligkrakket tidlig på 1990-tallet har boligverdiene økt kraftig. Tall fra Norges Bank og SSB viser at boligprisene har økt mange ganger mer enn lønningene.

Sykepleierindeksen som utarbeides av Eiendom Norge og Eiendomsverdi, gir nyttig innsikt i hva familier med ganske vanlige inntekter kan kjøpe med lån og egenkapital.

Tallene for 2025 viser at en singel sykepleier bare ville hatt mulighet til å by på 3 av 100 boliger som lå ute til salgs i Oslo og Bærum.

Klasseskillet som kommer av fordelingen av boligverdiene, får nå også det utslaget at høyere utdannelse ikke lenger er for alle.

Leieprisene i sentrale strøk har blitt så høy at den er høyere enn det studentene får utbetalt i lån og stipend.

Dermed kan vi få en utvikling der høyere utdanning er for de som har foreldre som kan bidra med økonomisk støtte.

Det finnes ikke én enkelt løsning på boligproblemet og utviklingen av varige klasseskiller.

Noe burde være åpenbart, som gjeninnføring av en effektiv arveavgift. Men det vi trenger er en bred og omfattende reform der det offentlige tar et helt annet ansvar for tilstrekkelig boligbygging.

Leiemarkedet må også endres. De finnes flere eksempler fra andre land der vanlige familier bor i regulerte og subsidierte leiligheter. I Norge er det stort sett de fattigste familiene som til slutt får hjelp av kommunen.

En start kan være at Rødt, SV, MDG stiller klare krav om en boligreform allerede i revidert statsbudsjett i mai.

Senterpartiet fikk som kjent gjennomslag for en bensin- og dieselreform på 6,7 milliarder i forrige uke.

Andreas Bellika

Det handler ikke bare om tall på et budsjett. Det handler om folk. Om belastning. Og om hvem som faktisk skal gjøre jobben framover.

Jeg jobber tett på ansatte i kommunen hver dag, og det jeg ser, er ikke dårlig økonomistyring, men ansatte som blir strukket lenger og lenger, samtidig som kravene øker.

Flere oppgaver, høyere forventninger og strammere rammer. Dette handler ikke om enkeltkommuner som gjør en dårlig jobb. Det handler om rammer som gjør det vanskelig å levere gode tjenester.

Mange hadde forventninger om at en regjering med tette bånd til fagbevegelsen skulle styrke kommuneøkonomien tydeligere. Det har ikke skjedd i tilstrekkelig grad.

I stedet skyves presset nedover i systemet og ut på de ansatte. Til slutt er det ikke mer å hente.

Dette er ikke bare en kommunal utfordring. Det er en arbeidslivsutfordring. Uten sterke kommunale tjenester stopper arbeidslivet opp.

Barnehage, skole og helse- og omsorgstjenester er ikke tilleggstjenester. Det er selve grunnlaget for at arbeidslivet fungerer.

Når disse tjenestene svekkes, rammer det resten av arbeidslivet direkte. Folk må gå tidligere fra jobb, være mer borte, eller rett og slett ikke få hverdagen til å gå opp.

Det mange opplever nå, er at barnehager må stenge tidligere eller holde avdelinger stengt på omgang. Foreldre må forlate jobb på kort varsel, vakter må dekkes inn, og belastningen skyves over på kolleger.

Da er det ikke bare kommunene som betaler prisen. Det er hele arbeidslivet som tar regninga.

Vi står samtidig midt i en utvikling der det blir vanskeligere å rekruttere og beholde folk i de yrkene vi er mest avhengige av. Det er ikke tilfeldig. Belastningen over tid blir for stor.

Folk blir ikke værende, ikke fordi de ikke vil, men fordi det ikke går an å stå i det.

Når folk ikke blir værende, mister vi ikke bare kapasitet. Vi mister erfaring, fagmiljø og stabilitet.

Det rammer tjenestene, men også resten av arbeidslivet. Arbeidsgivere får større utfordringer med drift, og presset på de som er igjen øker.

For hva skjer når du ikke får barnehageplass? Når du ikke får den hjelpa du trenger hjemme? Når tjenester bygges ned eller blir vanskeligere å få tak i? Da flyttes belastningen over på folk og inn i arbeidslivet.

Dette er grunnen til at kommuneøkonomi ikke er en særinteresse for offentlig sektor. Det er en felles interesse for hele fagbevegelsen.

Vi kan ikke snakke om behovet for arbeidskraft og et velfungerende arbeidsliv, uten samtidig å snakke om grunnmuren det hviler på.

Vi kan ikke løse dette ved å presse mer ut av de samme folkene. Vi må gjøre det motsatte: sørge for at det går an å stå i disse jobbene, at det er nok folk, og at tjenestene holder et nivå som gjør at resten av arbeidslivet fungerer.

Derfor er ikke sterke kommuner en utgift. Det er en forutsetning for at arbeidslivet i det hele tatt skal fungere.