Jo Moen Bredeveien

Det er ikke lenger så mange av oss som husker hvordan det opplevdes da vi fant oljen i Nordsjøen.

Vi som er vokst opp i oljelandet, alle som er født etter 1967, har vent oss til at Norge har olje, og at det har brakt oss mye glede og velstand. Og de siste årene: Litt skam.

Vi kjenner ikke til debatten om hvordan vi best skulle forvalte denne plutselige gaven fra naturen. Altfor få vet hvor visjonære folkene i industridepartementet var da de i 1971 la fram «de ti oljebud» – en av de viktigste tekstene som er skrevet i moderne norsk historie.

Det første budet lyder: «Nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel». Det tredje budet sier at oljefunnet skal gi grunnlag for ny næringsvirksomhet landet vårt, det sjette at ilandføringen av olje skal skje til Norge. Og det åttende budet skisserer et statlig oljeselskap.

Alt dette har siden blitt gjennomført. Og det har gjort landet vårt, som var rikt også før oljen, til et unntak i verdenshistorien.

Mye er glemt – også hvordan dette var en politisk kamp mellom høyresiden og venstresiden.

For å oppsummere veldig kjapt: Det var ikke de borgerlige partiene som ønsket mest mulig nasjonal kontroll, et solid grunnrenteregime og et statlig oljeselskap.

Anders Langes parti, forløperen til Fremskrittspartiet, ville selge Statfjord-feltet for 10 milliarder og slik la «nordsjøens skatter betale folkets skatter».

Men heldigvis: Historien gjentar seg, som det heter. Selv om det ikke er helt sant, er det sant nok at vi som lever i Norge i dag kan få være med på et nytt norsk råvareeventyr.

Vi er nemlig ikke bare velsignet med det svarte gullet i landet langt mot nord. Vi har også Europas største forekomst av det fremtiden skal bygges på.

Fensfeltet i Telemark er proppfullt av såkalte sjeldne jordartsmetaller, rare earth minerals på engelsk. Det har vi visst en stund, men denne uka ble det kjent at forekomsten er nesten dobbelt så stort som vi har trodd.

En ukefersk rapport fra selskapet Rare Earths Norway (REN) viser at mengden metall er på 15,9 millioner tonn, opp fra 8,8, som tidligere antatt.

Det betyr at Norge har en av verdens største forekomster av sjeldne jordarter. Bare Kina og Brasil har større kjente forekomster, og Kina står for over 90 prosent av all produksjon av sjeldne jordartsmetaller i dag.

Det er nesten ikke til å tro: Vi har funnet kjelen ved enden av regnbuen to ganger.

• «Litium og sjeldne jordartsmetaller vil snart bli viktigere enn olje og gass», sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen for noen år siden.

• Kinas store leder Deng Xiaoping skal ha sagt at «mineralene skal bli for Kina det oljen er for Saudi-Arabia».

• Ap-ordfører Linda Therese Thorstensen i Nome nøyer seg med å nøkternt slå fast: «Dette er store nyheter for Nome og hele Norge». Det er vanskelig å være uenig.

Det er mange hindre som må overvinnes før kommersiell gruvedrift er i gang. Den enorme, åpne Bayan-Obo-gruven i Kina er for eksempel ikke mulig å kopiere i et land der kraftkabler og vindparker utløser voldsomme folkelige protester.

Selv med en hypermoderne løsning med usynlig tunnel og et transportbånd til å frakte massene mange kilometer ut til en fabrikk lagt til en så skånsomt plassering som mulig, som det snakkes om på Fensfeltet, vil trolig gi grunnlag for store protester.

Den gode nyheten er – eller: burde være – at vi i det minste vet hvordan vi skal organisere oss politisk for å mest mulig nytte som land og folk av denne sjeldne gaven under jorda. Vi har jo gjort det før.

Vi har sørget for nasjonal kontroll over oljen – og over vannkrafta vår. Vi har ført en politikk som har gitt nasjonale ringvirkninger rundt naturressurser i form av leverandørindustri og annen næringsvirksomhet. Vi har beholdt nasjonal kontroll over utvinningen, og vi har bygd statlige selskaper. Det som i dag heter Equinor het som kjent Statoil fram til 2018. 

Vi kan ganske enkelt trykke på repeat-knappen og bygge lignende strukturer rundt våre sjeldne jordartsmetaller.

Det blir trolig ikke snakk om den samme superprofitten som oljen gir. Det er en rekke andre ting som ikke kan overføres én til én fra utvinning av sort gull på havbunnen til mineraler på land. Men vi har blueprinten og vet hvordan dette skal gjøres.

Men her kommer den dårlige nyheten: Vi følger ikke vår egen suksessoppskrift.

I mars i fjor sa Stortinget nei til følgende forslag fra Rødt, Senterpartiet og SV: «Stortinget ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap for å sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser og verdiskaping for fellesskapet».

Alle andre partier enn de tre forslagsstillerne stemte imot, inkludert det sosialdemokratiske partiet Arbeiderpartiet.

Altså partiet som, mer eller mindre på egen hånd, sørget for de ti oljebudene og en lysende framtid. Det er ikke bare enkelt å forstå. «Tidsånd» og «nye tider» må trolig være en del av en forklaring, uten at det bidrar til at noen blir særlig klokere.

Den gode nyheten er at et samlet storting, inkludert Arbeiderpartiet, nå får en mulighet til å gjøre en klokere vurdering.

Senterpartiet leverte onsdag et nytt forslag om å opprette et statlig mineralselskap til Stortinget.

«Stortinget ber regjeringen opprette et statlig mineralselskap som, i tett samarbeid med private aktører, skal utvikle, forvalte og sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser», lyder den korte teksten som kan legge grunnlaget for mye fint for alle oss som lever i nasjonen Norge i fremtiden.

Omtrent så sosialdemokratisk man kan få det, altså. Og dermed et forslag det burde være meget mulig å få støtte til i en stortingssal der flertallet av delegatene bekjenner seg til rødgrønne verdier.

Christopher Beckham

Forbundsleder i HK Norge

Da Søndre Østfold tingrett ga André Kaldal medhold mot Coop Øst, slo retten fast et viktig prinsipp: Fritiden til en deltidsansatt er like mye verdt som fritiden til en heltidsansatt.

I praksis betyr det at deltidsansatte skal ha overtidsbetaling når de jobber utover det som står i kontrakten, på lik linje med heltidsansatte.

Jeg må innrømme at da jeg leste kommentaren til Kjell Werner, satte jeg kaffen i halsen. Å si at fagbevegelsen er «på ville veier» bommer på hva saken faktisk handler om.

Tingretten slår fast én ting: At fritiden til en deltidsansatt er like mye verdt som fritiden til en heltidsansatt.

Dette er en viktig seier for dem som er fastlåst i små deltidsstillinger, som ikke kan planlegge fritiden sin, og som nå får et viktig middel for å bedre arbeidsvilkårene sine.

At deltidsansatte ikke har hatt lik rett på overtidsbetaling som heltidsansatte, har gitt arbeidsgivere insentiver til å ansette folk i små deltidsstillinger for å dekke hullene i vaktplanene, fremfor å tilby større og hele stillinger.

Det har ført til en realitet for mange arbeidstakere, der de får utdelt en kontrakt med lav stillingsprosent og løfter om å få jobbe mer. Som deltidsansatt har du kanskje én til to faste vakter i uken, og må hele tiden følge med på telefonen i tilfelle sjefen legger ut ekstravakter du kan ta.

Du får aldri helt fri, du får aldri helt senket skuldrene. Det sliter deg ut over tid.

Slik skal det ikke være i arbeidslivet.

Når denne praksisen nå koster mer, får arbeidsgiver et insentiv til å planlegge annerledes og tilby større stillinger. Et insentiv vi tror vil fungere godt.

Dette er ikke et angrep på deltid. Det er et spørsmål om likebehandling. EU-domstolen har slått fast at deltidsansatte ikke skal stilles dårligere enn heltidsansatte når de jobber utover avtalt arbeidstid. Dette kan ikke velges bort fordi det oppleves vanskelig.

For de ansatte i handelen, som HK Norge organiserer, er denne problemstillingen høyst reell. Blant de rundt 158.000 som jobber som butikkmedarbeidere, jobber en stor andel deltid. Mange ønsker større stilling, men får det ikke.

Dette gjelder mange andre bransjer, blant annet helse og omsorg der Fagforbundet også har en sak i Tingretten.

Påstander om at ansatte vil gå ned i stilling for å «tjene mer» på overtid finnes det verken tall eller erfaring som underbygger.

Ingen sier opp en hel stilling for å gamble på ekstravakter. Problemet er ikke de som frivillig ønsker deltid, det er alle de som ønsker større eller hele stillinger, men ikke får det.

Nå har arbeidsgiversiden bestemt seg for å anke denne prinsipielle saken.

For HK Norge er saken klar: deltidsansattes fritid er like mye verdt som heltidsansattes. Ingen skal måtte være bundet til telefonen for å få jobbe i Norge.

Alle skal ha rett på et trygt arbeidsliv der hele og faste stillinger er normen. Det understreker denne dommen.