Kjell Werner

Onsdag samles ledere fra norsk næringsliv, politikk og samfunnsliv på NHOs årskonferanse. Dette har blitt en tradisjon på denne tiden av året.

Helt siden starten i 1989 har konferansen vært en viktig møteplass. Riktignok på NHOs premisser, men likevel interessant og toneangivende for et bredere publikum utover medlemsrekkene i Næringslivets Hovedorganisasjon.

Innovasjon, sikkerhet og Europa er hovedtemaene denne gangen. «Framdrift – mot til å sikte høyt» er overskriften.

«Norge har bedrifter i verdensklasse, men sakker akterut på flere avgjørende områder som kommer til å definere framtidig vekst», sier NHO-sjef Ole Erik Almlid og etterlyser framdrift og økt konkurransekraft.

I en tid med en urolig verden, tollkrig og økende proteksjonisme, er det positivt å registrere at sjefen i Verdens handelsorganisasjon skal sette standarden på årets NHO-konferanse.

Polens finans- og næringsminister kan også gi noen nyttige tips, for Polen har en av EUs raskest voksende økonomier. Det er også å håpe at statsminister Jonas Gahr Støre har noen positive bidrag i ermet.

For egen del er jeg mest interessert i runden mellom NHO-sjef Ole Erik Almlid og LO-leder Kine Asper Vistnes. De skal diskutere framtidens arbeidsliv.

Mitt ønske er dette: Landets bedrifter må bruke mer kraft på å forsterke det organiserte arbeidslivet. Dette gjelder også for fagbevegelsen, men det tar jeg som selvsagt.

Forutsetningen for at den norske samfunnsmodellen skal virke, er nemlig et godt organisert arbeidsliv – med høy grad av organisering både i fagbevegelsen og på arbeidsgiversiden. Dette tjener hele samfunnet på.

Derfor må også politikerne legge til rette for en positiv utvikling, slik Ap-ledede regjeringer har gjort i årevis.

Et organisert arbeidsliv kommer ikke av seg selv. Det forteller historien både her til lands og ikke minst rundt om i verden. La oss ta den globale situasjonen først. En fersk rapport fra ITUC, som er fagbevegelsens største internasjonale paraplyorganisasjon, viser at det går feil vei på store deler av kloden. 

Fagbevegelsen skvises i stadig flere land. «Verden er i en trend med demokratiske tilbakeslag og mer autoritære regimer. Fagforeninger er gjerne noe av det første som angripes», sier Fafo-forsker Camilla Houeland. 

75 prosent av landene som ITUC har kartlagt nekter arbeidstakere å opprette eller bli medlem av en fagforening. Bare de nordiske landene og noen få europeiske land får et slags godkjent-stempel.

I Norge har det vært en positiv utvikling de siste to årene, kan vi lese i et notat fra Fafo-forsker Kristine Nergard. Organisasjonsgraden i fagbevegelsen var på 52 prosent ved utgangen av 2024.

Det er den høyeste andelen siden 2002. Men et gjennomsnittstall skjuler over det faktum at andelen organiserte er bare 43 prosent i privat sektor, og helt nede i 17 prosent innen overnatting og servering. Dette er ikke noe å rope hurra for.

Det er et tankekors at næringslivet er bedre til å organisere egne bedrifter enn det som er tilfellet for fagbevegelsen.

Arbeidsgiversidens organisasjonsgrad i private bedrifter har økt fra 50 prosent på 1980-tallet til 78 prosent i 2024. Fagbevegelsen må absolutt kjenne sin besøkelsestid. Og bedriftseierne bør bry seg like mye om de ansattes ve og vel som egen misforståtte kampkraft.

En fersk forskningsrapport fra Fafo viser nemlig at tariffavtaler gjør arbeidsmarkedet mer effektivt. Ved å motvirke arbeidsgivers makt og heve lønnsnivået, bidrar fagbevegelsen til økt verdiskapning i samfunnet.

Det siste burde være musikk i ørene til bedriftseierne. For dette er helt i tråd med frontfagsmodellen, hvor sentrale forhandlinger knytter lønnsveksten til industriens konkurransekraft.

På den annen side finner vi de høyeste og laveste lønningene utenfor det organiserte arbeidslivet. Slik sett bidrar frontfaget til en sammenpresset lønnsstruktur som dermed virker sosialt utjevnende i tråd med den norske modellen.

Jeg minnes NHOs årskonferanse i 2016, hvor daværende NHO-sjef Kristin Skogen Lund og daværende LO-leder Gerd Kristiansen holdt tale sammen. De lanserte et nytt samarbeid, inspirert av solidaritetsalternativet på 1990-tallet. 2016-initiativet rant dessverre ut i sand.

Mer banebrytende var det da Gro Harlem Brundtlands regjering høsten 1991 nedsatte en sysselsettingskommisjon under ledelse av Per Kleppe. Dette arbeidet endte med bred enighet om det som etter hvert fikk betegnelsen Solidaritetsalternativet.

Daværende LO-leder Yngve Hågensen hadde en avgjørende finger med i spillet. Nevnes bør også Karl Glad, som den gang ledet NHO.

Situasjonen i dag er en annen, men det er tilsvarende utfordringer. Prisstigningen er fortsatt for høy, og arbeidsledigheten blant dagens unge er skremmende stor. Det samme gjelder det såkalte utenforskapet blant de unge.

Samtidig er det knapphet på arbeidskraft i en rekke samfunnsområder, og dette vil forsterke seg når eldrebølgen for alvor ruller inn. Det blir et voldsomt behov for flere ansatte innen helse og omsorg.

Produktivitetsveksten har lenge vært avtakende. Det er en fattig trøst at også andre land sliter med det samme. Industriens konkurransekraft må også forbedres slik at arbeidstakere flest kan få økt kjøpekraft også i årene framover.

Kunstig intelligens er en annen utfordring. Vi bør si som Sveriges tidligere statsminister Stefan Löfven: Vi frykter ikke ny teknologi, vi frykter gammel.

Regjeringen har forbilledlig satt utvalg og kommisjoner i arbeid. Skatt og helse er to stikkord. Dette bør ende i framtidsrettede reformer og forlik. Men også arbeidslivets parter bør kunne bidra med tiltak de kan stå samlet om. Det er behov for et nytt solidaritetsalternativ tilpasset dagens situasjon.

Hansken er kastet. LO-lederen og NHO-sjefen bør sammen gripe muligheten.

Kristian Skard

Sosialdemokratiet kan ikke i lengden være bekjent av en samfunnsutvikling med rekord i oljepengebruk samtidig som de sosiale forskjellene øker.

2025 kommer til å gå inn i historien som et helt oppsiktsvekkende år i norsk politikk. Ved inngangen til året var statsminister Jonas Gahr Støre fullstendig nederlagsdømt.

Torsdag holdt han nyttårstalen. Han er sterkere enn noen gang – både som statsminister og partileder.

Selvtilliten i Arbeiderpartiet ved dette årsskiftet er formidabel. Om det er fortjent og om det vil vare, vil vi se tegnene på i 2026. Det er ikke valgår, men det vil likevel bli avgjørende for Støre-regjeringen og samarbeidet på rødgrønn side.

Etter den store oppturen i 2025, er det ikke mange i Ap som i dag tenker på samarbeid med andre partier. Statsminister Støre ønsket seg ikke engang en samarbeidsplattform. Men denne alenegangen er risikabel.

Gro Harlem Brundtland klarte utrolig nok å sitte i over 10 år som regjeringssjef for en ren Ap-regjering i mindretall. Men det var en annen tid, og ikke minst, det var Gro.

Etterfølgeren Thorbjørn Jagland valgte å kaste kortene etter et år som statsminister. Han mente samarbeidsforholdene i Stortinget i 1997 var blitt for vanskelige og satte sitt kjente 36,9-ultimatum til velgerne.

Og om mulig, gikk det enda dårligere for Jens Stoltenberg i hans første år som statsminister. Ved valget i 2001 gikk Ap på tidenes smell, 24,3 prosent. Det dårligste stortingsvalget i manns minne, til tross for at regjeringen hadde fått stort politisk gjennomslag.

Er det noen som burde huske den tiden godt, er det nettopp Jonas Gahr Støre. Han var stabssjef på Statsministerens kontor, og Stoltenbergs sjefstrateg. Strategien slo så feil som den kunne.

2026 vil vise om Støre-regjeringen klarer å utvikle en bærekraftig samarbeidsform med SV, MDG, Senterpartiet og Rødt, partiene som utgjør stortingsflertallet.

Budsjetthøsten ble, for å si det forsiktig, mer rotete enn den burde være. Det var som et dårlig skihopp. Ingen var i tvil om at regjeringen til slutt ville lande. Men hjelpes så rotete og talentløst det ble – fra ovarenn til landing.

Kommende revidert budsjett og neste høsts budsjettforslag for 2027, må sitte langt bedre. Ikke minst må det vise en retning for hvordan den rødgrønne siden skal samarbeide i årene fremover.

I tillegg til samarbeidsspørsmålet, er det ett tema som fortjener langt større oppmerksomhet i norsk politikk generelt og fra Arbeiderpartiet og venstresiden spesielt.

Det handler om den svært høye oljepengebruken, og særlig misforholdet mellom pengebruken og manglende bekjempelse av fattigdom og økende sosiale forskjeller i Norge. Her må regjeringen levere bedre.

Ap-ledelsen uttrykte nylig, formulert av nestleder Tonje Brenna, en bekymring for at det var for mye moralisme på venstresiden. Når det kommer til behandlingen av de som sitter nederst ved bordet, burde bekymringen heller være om det moralske kompasset til Arbeiderpartiet og venstresiden er godt nok.

Å bruke nær 600 milliarder oljekroner i statsbudsjettet for 2026, samtidig som matkøene vokser, de sosiale forskjellene biter seg fast og vi ser en urovekkende utvikling med absolutt fattigdom i Norge, er faktisk ikke til å tro.

Særlig når stortingsflertallet består av Ap, SV, Rødt, MDG og Sp.

Folk vil ha politikk. Valgdeltakelsen ved høstens stortingsvalg var på 80 prosent. Vi må tilbake til 80-tallet for å finne like sterke tall. Da må politikerne komme på banen med politikkutvikling og reformer. Dette må særlig gjelde det viktigste i politikken: Det å skape et bedre liv for alle.

En UNICEF-rapport fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet, kunne i høst dokumentere at halvparten av alle aleneforsørgere sliter med å ha råd til nok og sunn mat til barna sine. Mange har måttet hoppe over måltider eller latt være å kjøpe nødvendige matvarer. Dette gjelder særlig for familier med lav inntekt og de som mottar sosialhjelp.

Ulikhetsbarometeret til forskningsstiftelsen Fafo viser at ulikheten i Norge har økt de siste 20 årene. Middelklassen er redusert i antall, mens det har blitt flere fattige og flere rike.

Frelsesarmeens fattigdomsbarometer som ble offentliggjort i november, viser at lavinntektsgruppene opplever at situasjonen deres er forverret det siste halvåret. Blant de husstandene som oppgir å ha lavinntekt, peker de dårligst stilte på at de enten dropper måltider eller legger seg sultne for å spare penger.

SSBs fattigdomsstatistikk viser at mer enn en halv million mennesker i Norge tilhører lavinntektsgruppen. Her er det i underkant av 100.000 barn. Da de nyeste tallene kom i fjor, viste det seg at antallet fattige barn hadde gått noe ned (6400 færre barn i vedvarende lavinntekt).

Representanter for regjeringen kunne med rette vise til at tiltak hjelper, som økt barnetrygd. Og la oss virkelig håpe at det går rett vei. Nye tall fra SSB kommer i vinter.

Men resultatene er likevel for dårlige og andre rapporter viser som nevnt, at det går motsatt vei. Regjeringen skal være forsiktig med å slå seg på brystet med sine økonomiske prioriteringer. Ser vi tallene på barnefattigdom i Norge opp mot bruken av oljepenger, er det svært lite å skryte av.

For 15 år siden, i perioden 2008 til 2012, var andelen barn i SSBs fattigdomsstatistikk rundt 8 prosent, mot dagens 9,9. Før dette igjen, var tallet enda lavere. Og hva var oljepengebruken i 2008? 52,6 milliarder kroner.

Nå bruker altså regjeringen mer enn ti ganger så mye oljepenger, likevel er andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt høyere enn for 15 år siden.

Det er vanskelig å måle fattigdom, og mange feilkilder kommer når perioder skal sammenlignes. Personer med innvandrerbakgrunn og enslige forsørgere er overrepresentert. Men en ting er helt sikkert. Denne regjeringen, i likhet med tidligere regjeringer, gjør en for dårlig jobb på dette feltet.

For å bruke en kjent frase fra Jens Stoltenberg når han skal omtale noe han virkelig mener er ille, «dette er dobbelt usosialt». Ja, den manglende sammenhengen mellom høy oljepengebruk og manglende fattigdomsbekjempelse er dobbelt usosialt, minst.

• For det første er det direkte urettferdig at statens penger ikke i større grad går til de som trenger det mest.

• For det andre er det denne gruppen som rammest hardest når høy oljepengebruk bidrar til prisøkninger.

• For det tredje er det nettopp denne gruppen som vil rammes hardest når konjunkturendringer i fremtiden fører til at oljepengebruken må strammes inn.

Oljepengebruken er nå så høy at justeringer vil få store budsjettvirkninger. Da forslaget til statsbudsjett ble presentert 15. oktober var summen økt til 579,4 milliarder. Og etter budsjettforhandlingene hadde regjeringen vært på en ny tur i oljefondet, og hentet ytterligere 4,6 milliarder.

Men det stopper ikke der. Uten at det har skapt noe særlig debatt, har regjeringen for andre året på rad, også hentet sparepenger i Statens pensjonsfond Norge, Folketrygdfondet. Denne gangen 12,3 milliarder.

Vokser oljepengebruken som tidligere år, kan vi ha passert 600 milliarder allerede ved revidert budsjett i vår. Ja, her ligger det både penger til Ukraina og andre svært viktige formål, men like fullt: 

Regjeringen må i kommende år vise en vilje og evne til politikkutvikling som i langt sterkere grad bidrar til å redusere sosial urettferdighet og fattigdom i Norge.