Torleif Nordbakk

Det blir ofte sagt at streik handler om kronetillegg, prosent, generelle tillegg, tariff og forhandlingsteknikk. Men denne streiken handler om noe langt enklere enn som så.

Den handler om lønn det går an å leve av.

Når ansatte i hotell og restaurantbransjen går ut i streik, så er det ikke fordi de stiller urimelige høye krav.

Det er fordi altfor mange i denne bransjen tjener altfor dårlig. Så dårlig at enkelte får mer utbetalt i streikebidrag enn de gjør når de er på jobb.

Streikebidrag de mottar er på rundt 6000 kr uka. Tenk litt på det.

Frontfaget og byggfaget har godtatt disse betingelsene, hvorfor kan ikke NHO reiseliv gjøre det samme?

Dette er folk som står opp tidlig for å lage frokost til gjester. Folk som vasker rom, står i resepsjon, rydder bord, lager mat, serverer, tar kveldsvakter, helgevakter og jobber når andre har fri. De holder hjulene i gang i en næring som tjener gode penger på turisme og reiseliv.

Likevel blir mange sittende igjen med lønn som knapt strekker til husleie, strøm og mat.

Vi må si det som det er!

Problemet er ikke at kravene fra de ansatte er for høye. Problemet er at arbeidsgiverne i bransjen har vent seg til for lave lønninger.

Altfor lenge har noen bygget hele forretningsmodellen sin på billig arbeidskraft. De forventer fleksibilitet, innsats og service i toppklasse, men vil ikke betale folk skikkelig for jobben de gjør.

I tillegg nekter de å gå med på forskuttering av sykepenger. Altså at ansatte slipper å vente på penger når de blir syke. I store deler av arbeidslivet er dette helt vanlig. I denne bransjen kjemper arbeidsgiverne imot.

Det sier sitt.

Denne streiken handler derfor om respekt. Respekt for folk som jobber hardt. Respekt for at også servitøren, kokken, renholderen og resepsjonisten og mange flere yrkesgrupper skal kunne leve et verdig liv av egen lønn.

Vi som samfunn må bestemme oss for hva slags arbeidsliv vi vil ha. Skal noen bransjer være bygget på lavlønn og utrygghet? Eller skal arbeid også her lønne seg?

De streikende har allerede gitt sitt svar.

Nå er det arbeidsgivernes tur.

Sigve Næss Røtvold

Leder av Norsk studentorganisasjon

Våren er høysesong for lønnsoppgjør.

Rundt forhandlingsbordene kjempes det for rettferdig lønn, forutsigbarhet og anerkjennelse av innsatsen som legges ned hver dag.

Streikevarsler ligger klare, og maktbalansen mellom partene er en naturlig del av spillet. Slik skal det være i et trygt arbeidsliv.

Men midt i denne forhandlingstiden finnes det en stor gruppe som står utenfor hele systemet: studentene.

Vi studenter er i praksis arbeidere i kunnskapens førstelinje. Vi møter opp, leverer, produserer og kvalifiserer oss til å ta ansvar i samfunnet.

Likevel har vi ingen forhandlingsrett. Ingen streikerett. Ingen mulighet til å legge press på arbeidsgiver som utbetaler studentenes studiestøtte – staten.

I stedet befinner vi oss i noe som ligner en evigvarende tvungen lønnsnemnd: Vilkårene fastsettes av regjering og Storting, og vi må bare rette oss etter resultatet.

Det er en situasjon som ikke bare er urimelig – den er også unødvendig. For det finnes en løsning som kan gi studentene en mer rettferdig og forutsigbar økonomi.

En av dem er å knytte studiestøtten til grunnbeløpet i folketrygden, og løfte nivået til minst 1,5G. Det ville vært et tydelig signal om at studentenes innsats faktisk verdsettes, med en økning på rundt 2 580 kroner i måneden.

For realiteten er at studiestøtten har sakket akterut over lang tid. Kjøpekraften har blitt gradvis svekket over 20 år, og bare siden statsbudsjettet ble lagt frem i oktober, har prisveksten løpt raskere enn justeringen studentene fikk.

Regjeringen la til grunn at prisene ville øke 2,1 prosent, men de er nå ventet å øke med over 3 prosent.

Dette betyr at statsråd for høyere utdanning Sigrun Aasland, finansminister Jens Stoltenberg og statsminister Jonas Gahr Støre er nødt til å knytte studiestøtta til grunnbeløpet i folketrygden allerede i revidert nasjonalbudsjett, sånn at vi studenter får en trygg og forutsigbar studentøkonomi.

Heldigvis er økonomi og rettferdig fordeling øverst på dagsorden. Politikere snakker om å sikre folk bedre råd, om å tette gap og om å bygge et mer inkluderende samfunn. Da må også studentene inn i regnestykket – ikke som en ettertanke, men som en naturlig del av løsningen.

Å knytte studiestøtten til 1,5G er ikke et radikalt krav. Det er en måte å bygge et system som justerer seg i takt med samfunnet, og som gir studentene trygghet til å fokusere på det de faktisk skal gjøre: studere.

Det er også en investering i fremtidens arbeidskraft – i de menneskene som snart skal sitte på den andre siden av forhandlingsbordet.

Studentene trenger ikke streike for å bli hørt. Men vi trenger politikere som lytter sånn at de som skal inn i høyere utdanning til høsten får en studentøkonomi det går an å leve av.

I en tid der så mange kjemper for sin del av verdiskapingen, er det på tide å gi studentene en rettferdig plass ved bordet, og en politikk som funker for oss.

Dette er ikke bare et spørsmål om kroner og øre. Det er et spørsmål om hvilken verdi vi setter på kunnskap – og på de som skal bære den videre.