Per Morten Gjemble

Jeg har vært bussjåfør i mange år. Jeg har vært tillitsvalgt for over tusen kollegaer. Jeg har stått i forhandlinger, konflikter, personalsaker og hverdagskaos. Jeg har sett kollegaer slite seg ut, miste helsa og miste troen på at jobben de gjør betyr noe.

Og nå har jeg selv tatt et steg tilbake. Ikke fordi jeg har mistet engasjementet – men fordi jeg har kjent på kroppen hva det gjør med oss når skift og turnuser raseres, og arbeidshverdagen ikke lenger henger sammen med et normalt liv.

Den nye normalen

Seks-dagers uker. Kjøring annenhver helg. Lange skift med minimale pauser. Det er ikke lenger unntak – det er blitt normalen.

Og det skjer ikke bare i Grenland, hvor jeg jobber og bor. Det skjer i hele bransjen.

Vi snakker om trafikksikkerhet, kundeservice og profesjonell drift. Men vi snakker altfor lite om mennesket bak rattet. Den som skal levere alt dette – med et smil – etter ti timer i trafikken, med en turnus som ikke gir rom for hvile, familie eller fritid.

Stolt sjåfør

Jeg har alltid vært stolt av å være bussjåfør. Men når du merker at tålmodigheten svikter, når du ikke lenger har overskudd til å hjelpe en eldre passasjer av bussen, eller møte en frustrert kunde med ro – da vet du at noe er galt. Ikke med deg. Men med systemet.

Bryter ned

Jeg er nå 50 prosent sykemeldt. Men jeg har tatt grep, og har fått et skoleskift som gir meg mulighet til å bidra på en trygg og strukturert måte – inntil jeg finner en ny rolle der jeg kan bruke min erfaring på en bærekraftig måte.

Jeg søker meg videre til HMS-roller, veilederstillinger og rådgivning – fordi jeg vet at min kompetanse fortsatt har verdi.

Men jeg kan ikke lenger bruke den i en arbeidshverdag som bryter ned, mer enn den bygger opp.

Et varsku

Dette er ikke et bittert farvel. Det er et ærlig varsku. For mange står fortsatt i det – og mange har ikke mulighet til å si ifra.

Derfor sier jeg det nå. Høyt. Klart. Og med all den faglige tyngden jeg har fra år med HMS-arbeid, veiledning og tillitsvalgtansvar: Når skiftet blir viktigere enn sjåføren, da har vi mistet retningen.

Faktiske endringer

Det er på tide at hele bransjen tar dette på alvor. Ikke bare med fine ord, men med faktiske endringer. For hvis vi ikke snur nå, vil vi miste både folk, faglighet og tillit – og det vil koste mer enn noen innspart helgevakt.

Agnes Mathilde Granli Lægreid

Det er godt å lese oppmodinga om å jobbe for eit samfunn utan rasisme og diskriminering, også etter valkampen.

Men bildet leder Brede Edvardsen i Arbeidsmandforbundet skisserer opp, der å stogge miljøskadeleg deponipraksis i Førdefjorden og Repparfjorden er å selje seg til ytre høgre, blir for søkt.

Som Edvardsen skriv, slo Lagmannsretten for kort tid sidan fast at løyva som er gitt til deponering av gruveavfall i Førdefjorden er ugyldige.

Parallelt med dette kjemper miljørørsla og samiske aktivistar mot planane om kopargruve i Nussirfjellet med sjødponi i Repparfjorden.

Aksjonsleiren på Markoppneset ved fjorden har stått sidan juni, og er med det den lengstståande aksjonsleiren i noregshistorien.

Noreg er eit av to land i verda som tillèt sjødeponi. Alle dei andre landa har forbode det, fordi deponering av gruveavfall i sjø påverkar dei marine økosystema negativt.

Forklaringa gruveselskapa som ønsker denne praksisen ofte kjem med, er at dei djupe fjordane i landet vårt er spesielt eigna for denne typen deponi.

Havforskingsinstituttet seier derimot at dei ikkje vil tilrå sjødeponi i nærleiken av gyteområde for fisk, om gruveavfallet inneheld høg konsentrasjon av tungmetall, eller er for finpartikullert.

Både Førdefjorden og Repparfjorden er nasjonale laksefjordar, og i båe deponia er det planlagt finpartikullert spreiing av tungmetall.

Alle faglege råd tilseier altså at sjødeponi er ein dårleg idé.

Natur og Ungdom er ikkje mot gruver i Noreg, eller arbeidsplassar i distrikta. Tvert imot. Vi er positive til industri som speler på lag med naturen.

Kampen for levande fjordar, fri for giftig gruveslam, er bygga på lokal motstand, kjærleik til naturen, og kjærleik til lokalsamfunna rundt fjorden.

Når vi kjempar mot sjødeponi i fjordane, kjempar vi for å ivareta dei lokale arbeidsplassane i fiske, reindrift og landbruk.

Natur og Ungdom jobbar for eit samfunn som tar vare på og bygger på det økologiske, kulturelle og menneskelege mangfaldet, heiter det i grunnsynet vårt. Mangfald gjer samfunn og natur mindre sårbar.

Naturen må få leve vidare både fordi menneska er avhengige av den, og fordi den har ein verdi i seg sjølv.

Usikkerheita og høgredreiinga i norsk og europeisk politikk skremmer oss, fordi vi ser heilt tydeleg at det går ut over både menneske og miljø. Da Tamina Nibras Juhar blei drept på jobb, i eit terrormotivert drap, rysta det oss.

Vi er ein organisasjon med ein ung og variert medlemsmasse, som veks opp i ei usikker tid. For oss er det viktigare enn nokonsinne å halde fram med å kjempe for eit meir rettferdig samfunn.

Kampen for levande fjordar, for ein natur vi kan leve av, med og i, også i framtida, er viktig for å ta vare på dei verdiane vi som fellesskap sett høgst – solidaritet, samhald og framtidstru.