Kenneth Sandberg

Hvorfor er bemanningsbyråene, som er blitt uglesett av fagbevegelsen siden de ble en stor aktør i det norske arbeidsmarkedet, plutselig så ivrig etter å melde inn sine ansatte i nettopp en fagforening?

Svaret finnes i Arbeidsmiljøloven §10-12 punkt 4, også kjent som rotasjonsordninger. Dette er en ordning som åpner for at arbeidstiden kan overstige lovens rammer.

Arbeidsmiljøloven har satt sine rammer for å beskytte arbeiderne, enten det gjelder ekstern påvirkning eller mot seg selv i iveren etter å jobb mer for å tjene mer penger.

For å kunne jobbe alt for lange dager så krever derfor loven at det er en landsomfattende tariffavtale ved bedriften. Det kan altså IKKE inngås en lokal «husavtale» for å anvende AML §10-12 punkt 4.

Dette er naturligvis gjort for å styrke arbeidernes vern mot press fra arbeidsgiver om å inngå en mulig helseskadelig arbeidstidsplan.

Det må altså forhandles om at tariffavtalen åpner for slikt arbeid. I Fellesforbundet har blant annet Industrioverenskomsten (også kjent som frontfaget) denne muligheten.

Her krever tariffavtalen at arbeiderne det gjelder er navngitt, rett og slett for å ikke åpne for en generell tilgang til helseskadelig arbeid.

Fellesforbundet som medlemsorganisasjon godkjenner da naturligvis kun avtaler for sine medlemmer.

Så kommer vi da til roten av problemet; bemanningsbyråene.

Disse ønsker selvfølgelig å leie ut sin arbeidskraft til lukrative rotasjonsordninger, der man jobber mye i korte perioder for så å dra hjem å hvile og gjøre seg klare for en ny arbeidsperiode.

Men hvordan skal de få godkjent ordningene når ingen av de utenlandske arbeiderne er organisert i en norsk fagforening?

Min hypotese er at de i noen tilfeller melder inn sine arbeidere uten arbeidernes viten og vilje, eller legger som krav at de MÅ melde seg inn selv for å kunne få jobben. 

Så er jo det naturlige spørsmålet: hvem sin skyld er det at grunnloven, menneskerettigheter og organisasjonsfriheten blir brutt her?

• Er det fagforeningene som krever et medlemskap for at de skal godkjenne den helseskadelige arbeidstiden?

• Er det bemanningsbyråene som legger et utilbørlig press på arbeiderne, eller muligens driver dokumentforfalskning ved å bruke andres personalia til å melde de inn?

• Eller er det loven som har åpnet døren for å bryte de anbefalte arbeidstidene med §10-12 punkt 4?

Skylden må legges over på bemanningsselskapene, ikke fagforeningene. Det er de som tvunget sine arbeidere inn i en fagforening, mot arbeidernes viten og vilje.

Harald Braathen

For mange arbeidstakere er pensjon det vi sparer for framtiden. Det er en del av lønna vår, utsatt i tid, som skal gi oss trygghet og økonomisk sikkerhet etter arbeidslivet.

Men visste du at det finnes en systemsvikt som gjør at mange ikke får den pensjonen de har krav på?

At arbeidsgivere kan rapportere i A-meldingen at det er en pensjonsordning og hvor mye som skal innbetales uten at pengene faktisk settes inn på en pensjonskonto?

Og at dette kan pågå i årevis hvis ikke arbeidstakeren selv oppdager det og selv tar det opp med arbeidsgiveren sin?

De fleste arbeidsgivere betaler heldigvis inn den pensjonen de skal, men i dag er det likevel altfor enkelt for useriøse arbeidsgivere å late som at man betaler pensjon og altfor vanskelig for arbeidstakere å oppdage at det ikke skjer.

Denne systemsvikten er ikke bare en teknisk svakhet, den er også prinsipielt urettferdig, og kan i verste fall være et brudd på helt grunnleggende arbeidslivsrettigheter. I de tilfellene er det arbeidstakeren alene som rammes, mens arbeidsgiveren slipper unna.

Konsekvensen for de arbeidstakerne som blir rammet av dette, er altfor stor til at man kan forsvare at det ikke finnes én eneste systematisk kontrollmekanisme som fanger opp dette.

I et arbeidsliv basert på tillit og trepartssamarbeid, bør det være en selvfølge at lovpålagte og kompliserte rettigheter som pensjon også kontrolleres av staten, ikke bare overlates til den enkelte arbeidstaker.

Det er urimelig at den enkelte arbeidstaker selv må ettergå arbeidsgiverens lovpålagte forpliktelser. Mange arbeidstakere tror, forståelig nok, at "pensjonen er i orden", så lenge det står rapportert i A-meldingen og informasjonen om pensjonsinnretningen sin som man finner når man logger seg inn på Altinn/Skatteetaten.

I 2021 overtok Skatteetaten tilsyn av arbeidsgiveres plikt til å opprette OTP-ordning fra Finanstilsynet og det ble lovpålagt å oppgi pensjonsinnretning i A-meldingen. Mange tror nok at dette løste problemene med manglende pensjonsinnbetalinger og det har vært relativt stille rundt temaet siden den gang.

Man har tillit til at det som står i A-meldingen stemmer fordi den også rapporterer ting om lønn og skatt, og lønn og skatt har automatiske kontrollmekanismer som gjør at det blir fanget opp hvis noe ikke er riktig. Man tar for gitt at er det er sånn med pensjon også, men det er det ikke.

Dette gir arbeidstakere en falsk trygghet og er en form for ansvarsforskyvning som er både uakseptabel og usolidarisk.

Når en arbeidsgiver ikke betaler pensjon, mister arbeidstakeren pensjonsopptjening og risikerer å få en varig økonomisk skade som i verste fall følger vedkommende livet ut.

Likevel finnes det ingen statlig garanti, ingen automatisk varsling, og ingen kompensasjonsordning.

Vi i Bygningsarbeidernes fagforening stiller spørsmål ved hvordan et så grunnleggende hull i velferdsstatens infrastruktur kan få stå åpent i 2025.

Når systemet tillater at lønn kan utebli i det skjulte, svekkes både tilliten, tryggheten og pensjonssystemet, på arbeidstakers bekostning.

Vi forventer at politikere og myndigheter tar dette på alvor, og vi mener at man må sørge for å få på plass:

• En automatisk kobling mellom A-meldingen og faktisk innbetalt pensjon.

• Et varslingssystem som informerer arbeidstaker og myndigheter hvis innbetalinger ikke skjer.

• Tilsyn og sanksjoner som faktisk sikrer rettighetene til arbeidstakerne, ikke bare reaksjoner mot arbeidsgiverne.

For rapportering er ikke det samme som betaling, og pensjon er arbeidstakers lønn og rettighet, ikke arbeidsgivers valgfrie utgift.