Leslie Berre

Tejn Rolland fra Unge Venstre har tatt til orde for muligheten for skjenking hele døgnet. Han mener dette kan være opp til hver enkelt kommune. Både under fotball-VM, men også generelt.

Ikke bare kan dette åpenbart ha konsekvenser for folkehelsen, men dette er ett av mange eksempler på folk som snakker om alkohollovgivning – samtidig som de åpenbart aldri har jobbet et skift bak baren.

Det virker aldri som om vi som er forutsetningen for alkoholserveringen – oss bak bardiskene, på gulvet og på kjøkkenet – blir tatt hensyn til i disse diskusjonene.

Jeg jobber på et utested. Og jeg trives veldig godt med det.

Jeg elsker å tappe øl, jeg elsker å rydde glass, jeg elsker tempoet, jeg elsker de hyggelige gjestene, og jeg elsker båndet kollegene knytter når vi sukker over gjestene som ikke er fullt så hyggelige.

Men, jeg har vært heldig som har en arbeidsplass der jeg føler meg sett og anerkjent.

Dette er ingen selvfølge i bransjen. Både fra fortellinger fra andre i servering og fra erfaring i service generelt, kan jeg slå fast at skrekkhistoriene er mange.

Det er ikke til å stikke under stol at det er en slitsom bransje. Det er fysisk krevende å stå på beina i mange timer, eller å løpe rundt og samle tomme glass.

Etter et helt skift blant mange stemmer, høyt tempo, blinkende lys og høy musikk, blir man ør i hodet. Jeg må være forberedt på at jeg kan komme til å bli trakassert på jobb, eller at det oppstår en slåsskamp jeg må vite hvordan jeg håndterer.

Lengre åpningstider på serveringen, vil bety mer alkohol inntatt, mer å passe på, mer å rydde, vaske og tørke opp, større risiko for at folk blir overstadig beruset, og større press på alle som er på jobb.

Legg dette sammen med en bransje der mangel på tariff, lavt antall fagorganiserte (om noen), minstelønn, mangel på tillegg, dårlig arbeidsmiljø, underbemanning, stressede sjefer som ikke har tid til deg, ingen tid til pauser, gratis overtid og en haug med andre elendige forhold er utbredt.

Skal vi virkelig regne med at døgnåpen servering ikke ville ført til at arbeidere hadde blitt utnyttet og slitt ut? Det er ønsketenkning så det holder.

Når det først er et faktum at serveringsbransjen er fysisk og psykisk krevende, i tillegg til at mange utesteder bryter arbeidsmiljøloven på regelmessig basis, vil jeg i det minste at vi skal ha et lovfestet tidspunkt vi kan dra hjem på.

Én ting er fotball-VM. Jeg skal stå der bak bardisken, jeg, så lenge som kreves. Men å gjøre dette til en generell regel, vil åpne for at gjerrige bedriftseiere kan videre utnytte arbeidere i en bransje som allerede har store mørketall på lovbrudd.

Jeg har vært heldig nå, men jeg har vært i arbeidsmiljøer som har kostet meg mye. Det er vi mange som har.

Jeg er like glad i et par kalde pils som resten av befolkningen, men jeg kjenner ikke akkurat at alkoholmangel er et samfunnsproblem.

Kanskje det ikke er imperativt å ha alkoholtilgang til enhver tid. Kanskje vi greier oss uten å kontinuerlig bøtte nedpå.

Det tror jeg både ansatte i serveringsbransjen, barn og folkehelsa ville hatt godt av.

Isak Lekve

I Norge har vi lovbestemt full lønn under sykdom, begrunnet i at usikker økonomi vil være en unødvendig ekstrabelastning ved sykdom. Det fungerer slik at bedriften betaler de første 16 kalenderdagene, og så overtar staten gjennom Nav.

Nav bruker imidlertid ofte lang tid på saksbehandling og utbetaling, dermed oppstår det et gap på uker og kanskje måneder, hvor den syke står uten inntekt.

Derfor ønsker arbeiderne i år å sikre at bedriften forskutterer sykelønnen, fortsetter å betale ut lønn til den syke helt til Nav er ferdig med sin saksbehandling – og så får tilbake det de har utbetalt av Nav.

75 % av norske arbeidstakere har allerede dette i sine avtaler, og tidligere i vår har både industrien og byggenæringen motvillig akseptert det.

Da fremstår det åpenbart urimelig at arbeidere i hotell og restaurant, som har så lav lønn at de får mer i streikebidrag enn i lønn – og dermed er de som vil tåle et slikt gap i utbetalingene dårligst – også er de som må streike for forskuttering.

Spørsmålet er hvorfor denne kampen kommer nå. Avstanden mellom de som har forskuttering og de som ikke har det, er ikke ny, likevel er dette første gangen den bredere offentligheten hører om dette kravet.

Svaret er at det de siste årene har blitt skapt ny usikkerhet om sykelønnen.

NHO og store deler av høyresiden har vært motstander av sykelønnen lenge, og har drevet kampanjer mot den både i 2009, 2010, 2018 og fra sommeren 2024. Noe som førte til et totalt sammenbrudd i samarbeidet mellom LO og NHO i fjor vinter.

Kuttforslagene begrunnes enten med at sykefraværet har vokst kraftig, eller at det er høyere enn i andre land. Begge deler er feil, som De Facto viste i rapporten Sykelønnen og utenforskapet i fjor vår.

Det norske sykefraværet er rimelig stabilt over tid, og om en tar hensyn til den høye sysselsettingen i Norge, er ikke sykefraværet spesielt høyt sammenlignet med andre land.

I stedet handler arbeidsgivernes gjentakende krav om kutt i sykelønnen om at de betaler de første 16 dagene, og mer overordnet ønsker kraftig reduksjon i formuesskatt og selskapsbeskatning – som da må innebære kutt i statlige utgifter som sykelønnen.

Det som imidlertid er nytt, er arbeidsgivers bestridelse av sykmeldinger, også når det foreligger en legeerklæring. Ved bestridelse av sykmeldinger opphører utbetaling av sykepenger, inntil det foreligger et endelig vedtak.

NHO har etablert en egen infoside om bestridelse, hvor de understreker at «å klage er lite ressurskrevende», at «det er gratis å anke» og at «arbeidsgiver trenger da ikke å betale de omstridte sykepengene, men kan avvente til de eventuelt ikke får medhold».

Det har altså ingen økonomisk kostnad for arbeidsgiver å klage for å holde tilbake sykepenger, og vi ser er at det har vært en kraftig økning i bestridelser fra om lag 1000 i 2021, til 1315 i 2022 og 1631 i 2023, eller altså en 60 % økning på bare to år.

Og mye tyder på at økningen har inngått i en mer systematisk arbeidsgiveroffensiv mot sykelønnsordningen.

Hotellkjeden Strawberry, som er en av partene i den pågående streiken, er blant verstingene på bestridelse:

«Når det skjer på flere hoteller over hele landet, er det tydelig for oss at dette er en beskjed som har kommet fra hovedkontoret», sa konserntillitsvalgt Sisilie Benjaminsen om praksisen der.

Ikke rart streikeviljen er høy!

Bestridelser av sykelønn skaper nettopp den økonomiske usikkerheten som sykelønnsordningen er ment å hindre.

I tillegg fører det til en kraftig økt belastning på et Nav-system som overhodet ikke er rigget for å behandle alle klagene.

Nav sier selv at saksbehandlingstiden i slike saker normalt er et helt år.

Økningen i bestridelser gjør at ressurser må tas fra andre steder – og at også de vanlige sakene med feil, rot eller somling tar lengre tid. Slik øker saksbehandlingstiden – og behovet for forskuttering.

Sånn sett er det ironisk at NHO nå likevel roper på at Nav og staten må ordne opp.

For arbeidsgiverne har med sin kampanje mot sykelønnen selv skapt usikkerhet og økt belastningen på Nav, slik at flere står uten sykelønn også når de har lovbestemt rett på dette.

Men nå er det arbeiderne som har bestemt seg for å gå på offensiven – med krav som vil velte denne usikkerheten over på arbeidsgiverne selv.

Slik møter NHO i årets oppgjør bare seg selv i døren.