Trine Østereng

Regjeringa har føreslått ei heilt ny ordning for innvandrarar og flyktningar.

Dei skal ikkje lenger få tilgang på vanlege velferdsordningar, som bustønad og sosialhjelp, men ha sine eigne og lågare ordningar, for å bli motiverte til å jobbe.

Dette er eit steg i retning av ein annan velferdsstat enn den vi er vant med – færre universelle ordningar, meir særordningar for enkeltgrupper.

Det er ingen tvil om at det også vil gjere det vanskelegare, og sikkert mindre attraktivt, å kome til Noreg. Men det vil også gjere samfunnet mindre hyggeleg for alle som allereie bur her.

Dette forslaget vil kunne fungere som ein boomerang – i forsøk på å løyse eitt problem vil kunne få ei rekke andre dyre utfordringar i retur. Kvart tiande barn i landet er allereie fattige, i følgje dei siste tala frå SSB. No vil nok det talet gå opp framover.

Flyktningar som kjem til Noreg har allereie ei rekke utfordringar – tunge og traumatiske erfaringar frå krig, brot med heimstad og nettverk og bratt læringskurve med nytt språk og ny kultur.

Fattigdom vil legge stein til den byrden, og det vil kunne gjere vegen inn i arbeidslivet lenger. I alle fall vegen til den seriøse delen av arbeidslivet.

For når store grupper er i eit kvalifiseringsløp for språk og arbeid som har så lite pengar at det er vanskeleg å dekke grunnleggande utgifter, kan det fort friste å hoppe av det kvalifiseringsløpet.

Dei som rekrutterer til useriøse delar av arbeidslivet vil få ei langt større gruppe menneske å plukke frå, som vil kunne vere sårbare for utnytting.

Eit anna poeng er at fattigdom er dårleg for folks helse. Når vi manglar pengar til å dekke heilt grunnleggande behov påverkar det både hjernen og resten av kroppen. Og det finst forsking som viser kor skadeleg økonomisk stress er for oss.

I samfunnsfag er det sjeldan ein klarer å identifisere kausalitet, men forskarar har altså funne kausalitet her – økonomisk stress hos foreldre går ut over kapasiteten til å gi god omsorg.

Når politikarar vel å føre ein politikk som gir vaksne stram økonomi, må dei altså ha med seg at dette ikkje berre har negative konsekvensar for dei det gjeld, men også for barna deira, som ikkje har valt kva familie dei skulle bli fødd inn i.

Vi veit at barn som veks opp i fattige familiar er mindre med på fritidsaktivitetar enn andre barn, har større sjanse for psykiske og fysiske helseplagar, har større sjanse for å henge etter på skulen og stiller med eit vanskelegare utgangspunkt for å kome inn i arbeidslivet som vaksne.

Så sjølv om ein skulle tenkje i eit reint samfunnsøkonomisk perspektiv, er dette uklok politikk, for det vil kunne gi høge rekningar til fellesskapet på lengre sikt.

Matkøane hos friviljuge utdelingssentralar, som vi ikkje hadde mykje av før pandemien, men som FAFO no seier har etablert seg som ein fast del av velferdsstaten Noreg, vil nok også bli lengre. 

Veksten i sosialhjelp vil ikkje fortsetje, fordi store grupper mistar retten til denne ordninga, men i staden vil kommunane ha ein haug med fattige innbyggarar, og få verktøy å hjelpe dei med.

Det vil nok gjere det vanskelegare å få kommunar til å seie ja til å busette flyktningar, når verktøykassa for å legge til rette for god integrering er tommare.

Innvandrarar og flyktningar som til no har fått bustønad og sosialhjelp, har så langt fått dette etter å ha sendt inn søknader og dokumentert behovet for ekstra hjelp. Dei behova, anten det er til husleige, vintersko eller bursdagskake til 4-åringen, vil ikkje bli mindre no.

Men då vil det måtte vere andre enn velferdsstaten som må stiller opp. Men det vil også bli meir sårbare busituasjonar og fleire barn som ikkje får dekka sine heilt grunnleggande behov.

Vi vil også kunne få meir ghetto-tendensar, fordi folk med lite pengar samlar seg der dei har råd til å bu, mens dei som har råd flyttar bort.

Vibeke Ottesen, drapsforskar ved Universitetet i Oslo, sa uttalte 4. februar kva ho meiner dette kan føre til:

«Får ein større grupper av sosiale minoritetar som har slike opplevingar knytt til barnefattigdom, vil det kunne på sikt auka kriminaliteten, også drap», sa ho.

Hadde denne spalta vore lenger, kunne eg ha lagt til fleire bekymringar. Men i det lange løp er dette eit spørsmål om kva slags samfunnsmodell vi vil ha.

Skal vi ha ein velferdsstat for nokon, og langt dårlegare ordningar for andre?

Eg trur at vi alle vil måtte betale prisen for at det for enkelte no blir kutta hol i tryggingsnettet som eigentleg skulle vere der for oss alle saman. For vi lever alle i det same samfunnet.

Ole Løfsnæs

Nordisk energidirektør i Alcoa  

Terje Omland

Leder for energipolitikk i Elkem  

Industriselskapene Alcoa og Elkem stiller seg helhjertet bak dette budskapet. 

Vindkraft er en velkjent form for kraftproduksjon. Vi har allerede bygget ut en del vind på land, og vi kan bygge ut mer relativt raskt.

Norge trenger fortsatt «Mer av alt. Raskere».    

Martin Benoni Flyvholm kommenterte kort tid etter at vindkraft er «feil» type energi for industrien, og at energiunderskudd ikke er en reell utfordring. 

Vi ønsker med dette å bidra til å ta livet av noen seiglivede myter.  

Industrien vil ha vind  

Alcoa har allerede god erfaring med kraftavtaler med vindkraftverk. For norsk industri er all ren energi som tilføres nettet positiv. 

Vi har store vindressurser og betydelig magasinert vannkraft som sørger for balanse mellom produksjon og forbruk i perioder når det ikke blåser. Uten vindkraft hadde vi brukt vesentlig mer av vannet i magasinene.  

En vanlig innvending mot vindkraft er at den ikke tilfører nok effekt når strømuttaket er på det høyeste. Dette er som regel riktig. Men makseffekt er heller ikke hovedpoenget med vindkraften. 

Vind kan produsere energi og effekt mange timer i året, og la vannkraften stå for toppene i årets kaldeste timer, supplert med importert kraft når og hvis det trengs.  

Kraftoverskudd i fremtiden 

Vi har ikke energiunderskudd i Norge i dag. Vi har enkeltår med lite nedbør og vind, men i normalår overstiger fortsatt energiproduksjonen forbruket med god margin. 

Men størrelsen på overskuddet påvirker strømprisen. Derfor er det så viktig for industrien å sikre energioverskudd, både på kort og lang sikt, for å opprettholde vårt komparative fortrinn gjennom konkurransedyktige kraftpriser. 

Etterspørselen etter kraft er ventet å vokse betraktelig. Aktører som ønsker å etablere ny kraftkrevende virksomhet truer dermed energibalansen og bidrar til å øke prisene. Det påvirker igjen industriens konkurransekraft.  

Opp igjennom historien har vi i Norge bygget kraften først, industrien deretter. Elkem har foreslått et moderne «rekkefølgekrav» der Norge sørger at ny produksjon er på plass før nytt forbruk tillates. Landbasert vindkraft har vist seg å være raskt, effektivt og rimeligst. 

Norske industribedrifter møter tøff konkurranse i en urolig verden. Viktige investerings-beslutninger avhenger av hvilken fremtidstro vi har til norske kraftpriser. 

Om kraftbalansen svekkes og ny produksjon uteblir, blir prisen rett og slett uhåndterbar.