Marius Brufjell

Med tidligere statsminister Erna Solberg fra Høyre, ble andre verdier styrende.

Det er grunn til å spørre, om alt er til jernbanens beste, om formålet egentlig er best mulig transport av passasjerer og gods, og best mulig beredskap og sikkerhet?

Det har blitt vedtatt, både jernbanereform og ny jernbanepakke 4 fra EU. Jernbanepakke 4, ble del av norsk lov, selv, om Norge står utenfor EU. 

Mantraet var å splitte opp jernbanen for å få en kostnadseffektiv jernbane, og med det, et bedre tilbud for passasjerer og gods. Flere selskaper ga flere ledere med direktørlønn - og flere selskaper, ga dårligere samhandling.

En organisering med stordriftsfordeler og effektiv styring og ressursutnyttelse, ble byttet ut med pulverisering av ansvar, mindre kontroll med felles ressurser, og periodevis kaos og lite koordinert drift.

Store protester kom. Transportøkonomisk institutt, Jusprofessorer ved Universitetet i Oslo, Nei til EU, Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, og jernbanens egne, med lokomotivførerne i front.

Alle sa høyt nei til å dele opp og privatisere jernbanen. Argumentet var: Politikerne parterer jernbanen i hjel.

Jussprofessorer Christoffer Conrad Eriksen, ved Universitetet i Oslo, stemte i med en betenkning.

Som om ikke det var nok, så har selveste Riksrevisjonen slått fast at jernbanereformen har virket mot sin hensikt.

Underholdende å lese tidligere statsminister Erna Solberg, si at vi måtte slå sammen kommuner og fylkeskommuner for å få på plass stordriftsfordeler og best mulig ressursutnyttelse. Så fint at dette gjelder for lokaldemokratiet. 

I jernbanesektoren gjelder det ikke? Det vil si å dele opp, privatisere og ansette flere ledere, det gjelder. Kanskje litt dynamisk bruk av argumenter for å nå et ideologisk mål?

Arbeiderpartiet, sammen med SV og Senterpartiet, lovet en ny retning. Nå skulle landet bygges på ny. Alle skulle med. Nå er det vanlige folks tur.

Jernbanen skulle på skinner. Vi skriver 2025. Hva er status? Vel, det er eksempler på togsett som faller fra hverandre fordi vedlikeholdet er sparsomt.

Hva med å heller kalle en spade, for en spade, og si;

Beklager at toget ikke går. Dette er ikke godt nok. Vi skal sette oss ned og ha en vurdering av sektoren og komme tilbake til Stortinget, med konkrete tiltak i løpet av vårsesjonen, som kan få jernbanen på skinner.

Vi har nå flere år bak oss, preget av lite vilje til å blankpusse jernbanen. Vår felles jernbane sporet av med Høyres jernbanereform og innføring av Jernbanepakke 4 med nye føringer om obligatorisk oppsplitting og anbudstvang fra EU.

Store deler av dagens utfordringer på jernbanen, skyldes flere år med dårlige beslutninger. Jernbanereformen fra Høyre er som kronisk sand i maskineriet.

Mangelen på samhandling og koordinert ressursbruk og prioriteringer ser vi flere eksempler på. Togsett som ikke blir vedlikeholdt, er det samme som å ønske lav punktlighet.

Ap og statsminister Støre, lovet ny kurs for jernbanen. Jernbanen skulle på skinner. Oppsplitting og privatisering skulle få sin ende. Foreløpig ser vi resultatet.

Det er fortsatt overraskende mange «signalfeil» med ny regjering også. Likevel. Vi er på rett vei. Direkte tildeling av togtilbudet på Sørlandsbanen gir håp om endring til det bedre.

Slik sett kan vi si at samferdselsminister Nygård gjør en viktig og tung jobb med å rydde opp etter andre.

Dersom et tog som på grunn av en teknisk feil, må til legen, for reparasjon og medisin, så kan ikke det togselskapet, som mangler et togsett, bare «hente» et tog og en lokomotivfører, fra et annet selskap, som har trafikkavtale på en annen strekning.

Hva blir resultatet? Fleksibilitet for bruk av tog blir mindre, og mulighet for forsinkelser og innstillinger blir større. Hva med å løfte jernbanen, heller enn å rive den ned?

Utfordringene med Follobanen er bare et av flere eksempler. Mange skriver, med stor skrift, at dette er utfordringer som springer ut fra dårlig styring av jernbanesektoren. 

Både Riksrevisjonen, og (to) rapporter lager av KPMG om jernbanesektoren fra august 2023 til mai 2024, sier mye om det.

Det er ikke hvor mange meter jernbane som bygges, som er det viktigste, ei heller penger. Det viktigste er struktur og hvordan ting forvaltes. Et eksempel er vedlikehold av tog og stordriftsfordeler mellom tog, jernbane og signalanlegg.

En samlet sektor, gir betre oversikt og ressursutnyttelse. Bedre vedlikehold av togsett er viktigere for punktlige tog, enn flere meter jernbane. Langsiktighet, prioriteringer, rekkefølge og flerdimensjonal planlegging, blir viktige nøkkelord for Norge fremover.

Vel. Hvem styrer jernbanen? Det er våre kvinner og menn på Stortinget og i regjering. Bane Nor og togselskapene, må på sin side jobbe innenfor den organiseringen våre folkevalgte vedtar.

Da er det grunn til å reflektere over om den organiseringen vi har av jernbanesektoren, i dag, er den beste?

Endringer i organisering og prioriteringer, gir et annet resultat. Slik styres Norge, det gjelder også for jernbanesektoren. 

Kanskje kunne noen av utfordringene med Follobanen, drift av jernbanenett og kommunikasjon, og tekniske og økonomiske utfordringer, blitt færre med en samlet jernbanesektor?

Det viktigste tiltaket for en robust jernbane, er å vedlikeholde det togmateriellet vi allerede har. Det er viktigere enn flere nye spor.

Den høyre hånda, må vite hva den venstre gjør.

Tog, signaler, jernbane og ansatte er en enhet som arbeider best sammen, om du vil. Det er lettere å få til godt samarbeid i en organisasjon, enn å få flere ulike selskaper til å jobbe godt sammen.

Jernbanen er som en klokke med mange tannhjul. En samlet jernbanesektor, i et selskap: NSB. Med en slankere administrasjon enn tidligere, gir en punktlig og bedre jernbane til felles beste.

Alt var ikke bedre før. Samtidig, så er det enkelte ting ved samfunnsutviklingen som gir grunn til refleksjon og ettertanke.

Før New Public Management, løste folk felles utfordringer, med tanke felles beste. Store utfordringer som ikke kunne løses av den enkelte, måtte løses av samfunnet i fellesskap.

Samfunnet ble skapt nedenfra og med kunnskap og folkestyre som grunnlag for utvikling. I dag forvitrer mer og mer av helheten, fordi kunnskap, offentlig styring og kontroll, ikke nødvendigvis, blir lagt til grunn for samfunnsutviklingen. 

Ideologi har ofte stått høyere enn beste praksis. Slik har det også vært for jernbanen. En kilde til refleksjon i en verden, der totalberedskap og nasjonal kontroll med infrastruktur og verdier, blir viktigere for hver dag som går.

Dette er bare noen av flere eksempler på utfordringer. Behovet for tydelige prioriteringer er større enn på flere tiår.

Det viktigste vi kan gjøre er å samle og styrke jernbanen til felles beste. Det gir bedre ressursutnyttelse, planlegging og samarbeid. Da får vi også en bedre jernbane og punktlige tog.

Det tar lang tid å rette opp tunge feilvalg. Ting blir gradvis bedre. Å rette opp alle feil fra i går, gir en bedre jernbane ved neste sporveksel.

Med ønske om kjøretillatelse og fri linje for jernbanen.

God reise!

Synnøve Egeness Lilleli

Vi i Norsk Flygerforbund applauderer lovforslaget som skal sikre norske lønns- og arbeidsvilkår for sjøfolk som jobber i norske farvann og på norsk sokkel.

Dette er et viktig gjennomslag for et anstendig og rettferdig arbeidsliv – og et tydelig signal om at sosial dumping ikke hører hjemme i norsk næringsliv. Nå bør luftfarten bli den neste bransjen vi setter søkelyset på.

Regjeringens forslag innebærer at allmenngjøringsloven skal gjelde for innenriks sjøfart, som kystfrakt og cruise mellom norske havner.

Det stilles også krav til at selskaper med tillatelse til å operere i norske havområder må sørge for at sjøfolkene får norske lønnsvilkår.

Dette er et historisk skritt – og et resultat av langvarig innsats fra sjømannsorganisasjonene og fagbevegelsen.

Det er behov for å sikre ryddigere forhold også i norsk luftfart. Vi ønsker konkurranse velkommen – det bidrar til utvikling og valgfrihet.

Men i løpet av de siste årene har flere aktører etablert seg i det norske markedet, og jakter intenst etter avkastning i en bransje med svært små marginer.

Også etablerte, norske operatører benytter seg av modeller der utenlandske besetningsmedlemmer med arbeidsvilkår og kontrakter fra andre land, kombineres med mannskap som arbeider under norske avtaler.

Det bidrar til å uthule det norske arbeidsmarkedet.

Prisen betales av de ansatte: piloter og kabinansatte på utenlandske kontrakter, med lavere lønn og svakere rettigheter – selv om de i praksis jobber fast i Norge.

Samtidig fører den harde konkurransen og fremveksten av slike arbeidslivsmodeller til at også norske lønns- og arbeidsvilkår presses.

Dette er en utvikling som undergraver hele grunnlaget for en trygg og bærekraftig luftfartsnæring – og det rammer både besetningsmedlemmer og passasjerer. Det kan vi ikke akseptere.

Det er besetningene som er førstelinjen for sikkerhet, enten det er på sjøen eller i lufta. Flybesetningene er ansvarlige for at flygninger gjennomføres på en trygg og profesjonell måte – hver dag, hele året.

Når deres lønns- og arbeidsvilkår svekkes, truer det sikkerheten. Å sette kommersielle interesser foran flysikkerhet strider mot alt vi står for. Det ligger i vår ryggmargsrefleks som piloter og som fagfolk.

Vi trenger derfor et regelverk som sørger for at alle som konkurrerer i det norske luftfartsmarkedet gjør det på like vilkår.

Det betyr gode arbeidsplasser, rettferdige konkurransebetingelser og norske lønns- og arbeidsvilkår for besetninger som flyr i Norge og har arbeidssted i landet.

Forslaget til lovendring for sjøfolk viser at politisk vilje nytter – også når det krever mot. Nå må regjeringen og Stortinget vise samme handlekraft i luftfarten.

Vi ber om et rammeverk som sikrer rettferdige vilkår og forutsigbarhet i en bransje som bærer ansvar for liv, sikkerhet og nasjonal infrastruktur.

Luftfarten kan ikke være et fristed for svekkede vilkår og uklare arbeidsforhold. Vi krever et seriøst og rettferdig arbeidsliv – også i lufta.